Det skal nytte å si ifra!

En ny rettssak, som følge av manglende oppfølging av mobbing i skolen, omtales i gårsdagens mediebilde. Retten finner rektor skyldig. Dette er nytt, og det kan få konsekvenser for det videre antimobbearbeidet. La du merke til ordet "kan"?

I rettsapparatet har de fleste saker om mobbing til nå sett på erstatningsspørsmålet. Ansvaret har vært plassert hos skoleeier, altså kommune for grunnskolen og fylkeskommunen for videregående. Stian-dommen, se nedenfor, viser en annen utvikling. Her har retten plassert ansvaret der mobbingen finner sted og der ansvaret i det daglige ligger - hos rektor. Sett med foreldreøyne, er dette godt nytt!

Les artikkelen - "Rektor kjent skyldig for ikke å ha grepet inn mot mobbingen av Stian" 

Det kan oppfattes både rett og rimelig at sjefen på skolen, altså rektor, er den som ansvarliggjøres. Mammaen til Odin kaller Stian-dommen "et plaster på såret". En kan forledes til å tro at det vil endre kursen for mobbesaker i skolen. Det hadde vært gledelig, men er trolig noe overilt. Det er nemlig ingen rektor, eller lærer, som mangler oppfyllelse av opplæringsloven fordi de ikke bryr seg eller ikke gidder! 

Visste du at det å trykke på "mobbeknappen", for en lærer eller rektor, sitter langt inne? Det er fordi utfallet ofte resulterer i følgende slutninger: "galt, galt og merarbeid". Om det trykkes på knappen, de involverte parter koples inn og det viser seg ikke å være en sak, er det galt. Om det ikke trykkes på knappen, men det viser seg å være en sak, er det galt. Mest av alt dreier det seg nok om at det å trykke på knappen utløser så mye merarbeid, herunder dokumentasjon, møter, telefonsamtaler, observasjoner, analyser m.m., at både lærere og rektorer i det lengste forsøker å ordne opp i det stille. Alle i skolen vet det ikke er rett handling, men i en allerede overarbeidet situasjon, blir det ofte løsningen. Slik kan det ikke fortsette. 

Djupedalsutvalget foreslår å fjerne kravet om enkeltvedtak i mobbesaker og endre regelverket til bedre sikring av enkeltelever som opplever mobbing. Inkludering i alle ledd, er deres svar. For foreldre og elever er dette jubelnytt. For skolen innebærer imidlertid forslagene enda flere arbeidsoppgaver enn i dag!

Skal vi sørge for at mobbesaker blir tatt tak i kjapt og med tyngde, bør vi vurdere andre løsninger enn å kreve at hver skole har kompetansen til å ta sakene selv. Et forslag kan være å gjøre helsesøster til saksbehandler i mobbesaker. Hun er imidlertid et sjeldent syn på mange skoler og trengs sårt til elevkonsultasjoner når hun først er tilstede. Et annet forslag er miljøarbeideren, men slettes ikke alle skoler har miljøarbeider og de som har, har det fordi de trenger den funksjon de utgjør i dag. Det kan selvfølgelig ansettes en med spisskompetanse på hver skole, men da må det utdannes flere først og det tar tid.  

Å ta tak i mobbesaker må bli så enkelt og effektivt, at ingen vegrer seg mot å sette igang prosessen. Hva med et profesjonelt mobbeteam som rykker ut og tar sakene for skolen? Læringssenteret m.fl. har allerede testet ut dette med stor suksess. Rektor vil fortsatt være den ansvarlige, lærerne må fortsatt bidra med informasjon og oppfølging, men det vil være profesjonelle fagfolk som observerer, analyserer, konkluderer og foreslår tiltak. Det vil avhjelpe skolen, sikre foreldre og det vil være en fantastisk rollemodell for eleven(e) i sentrum. Da slår vi sprekker i Odins utsagn: Det vil hjelpe å si ifra, for de (skolen) gjør noe!