Undervisningsinspirasjon?

Midt oppi mobbesaker og antimobbearbeidet, har det tikket inn overraskende mange forespørsler fra ukjente lærere. De har ikke vært på jakt etter tips og råd tilknyttet skolemiljøsaker, men heller undervisningsinspirasjon. Så utrolig gøy! Kanskje kan noen av forslagene få frem dine knakende gode ideer også, som antakeligvis akkurat nå befinner seg gjemt under et hav av rettebunker, et sted på PC'en eller langt bak i hukommelsen?

Okey, før du leser forslagene nedenfor, kan være kjekt å ha i bakhodet at det har vært svært ulike utgangspunkt hos lærerne som har tatt kontakt. Det de virker å ha til felles, er at akkurat nå fungerer det ikke helt i undervisningssituasjonen. Noen har vært helt på felgen, noen usikre, noen nye og noen med ulik grad av utfordrende klassemiljø osv. Fagene og trinnene de underviser i er veldig sprikende, noe som speiler seg i type forslag.

Hva betyr det? Kan de samme ideene funke likevel? Klart, de kan! På samme måte, kan det godt hende at noen/flere av ideene ikke egner seg til akkurat for din gruppe, på ditt trinn, i ditt fag eller på den måten det foreslås, men det er heller ikke tanken bak. Poenget er å fritte til din didaktiske fantasi eller til en idé/ et opplegg du allerede har liggende.

Utgangspunkt er tatt i to typiske oppgavetyper - "spørsmål og svar"-oppgaver og diskusjonsoppgaver, som begge er enkle å tilpasse andre type oppgaver.

Klar?

Her er det jo et hav av muligheter, men hva med;

• å lage en rebus

• at elevene lager et kryssord

• som en presentasjon, f.eks. en tale, sang, et nynorskdikt eller gis en forhåndsbestemt sinnsstemning/rolle (stum 18-åring, blid 90-åring, sur tenåring, dritlei 6-åring etc.)

• som en aktivitet, f.eks. et radioprogram (der medelevene sitter med ryggen til tavlen) eller et orienteringsløp med oppgaveposter i gangene og/eller utendørs (hvis poster gjerne er å finne hos gymlærer)

• digitalt, f.eks. ved at en oppgave skal besvares gjennom bruk av leker ute i naturen og tas en bildeserie av (på f.eks. fire bilder) og gis en passende tittel

• at elevene gis svaret, men skal lage spørsmål

Det enkleste å gjøre, er å variere elevenes situasjon, herunder

• å sitte på pultene

• å diskutere under pultene

• å rulle ut en gråpapirrull på diagonalen i klasserommet og la diskusjonen foregå skriftlig (f.eks. liggende på magen), der elevene kommenterer og argumenterer på hverandres ytringer

• gå og diskutere/ løse et komplisert tema/problem/argument etc. i gangene eller utendørs

• løse en oppgaverekke to og to, så sammenligne svarene med en annen gruppe for så å dele klassen i to og diskutere konklusjonene internt og til slutt på tvers av rommet 

Noen markedsfører "en frukt om dagen...", men det er da minst like viktig med "en god latter i undervisningstimen..."? Høres det svulmende ut, var det ikke meningen, men heller å inspirere til en semesteravslutning med noen latterfylte og gledelige øyeblikk i undervisningssituasjonen, og - ikke minst, å gå ut i ferie med den gode magefølelsen som er så deilig! 

God innspurt!

En lærers blind date

 

Disse første dagene i august kan kanskje sammenlignes med en blind date. De er i hvert fall veldig spennende. Det er skolestart rett rundt hjørnet. Det kribler i magen over alt det usikre. Tanker og spørsmål melder seg, som hvem er elevene, lar de seg forene og bli ett lag, hvilke utgangspunkt har de og hva skal til for at de blir med på "reisen"? Og så følger de didaktiske tankene etter; hvordan kan jeg bidra litt bedre enn før, om uprøvde opplegg eller fikse ideer og hjelpetriks tenkt/funnet i løpet av sommeren. Må finne notatene! NÅ!

Det er liten tvil om at overskuddet er tilbake. Iveren også, for inn på kontoret bærer det i et forrykende tempo. Det letes på PC'en, i papirbunker og permer…

På en, to, tre er ferietilværelsen, familien og hagen byttet ut med en hodestups forelskelseslignende følelse - i alle fasettene ved læreryrket. Og med det, er skoleåret i gang.

Til alle lærere med nye klasser; nyt disse dagenes kribling og fagutforsking. De er dere vel unt - og litt misunt

Fraværsdebatten er over

Et lovforslag ligger på bordet, som løser de største bekymringer ved fraværsreglene. Samtidig kan forslaget by på flere regelutfordringer i skolen, men de snakker vi ikke om.

Mange elever kan snart slippe jubelen løs. Selv om fraværsreglene ikke endres, vil det nye lovforslaget sannsynligvis treffe målgruppen bedre. Lovforslaget gir elever, lærlinger og lærlingskandidater i videregående en uinnskrenket rett til videregående opplæring, se Prop 57 L (2016-2017), side 68. Det er det grunn til å glede seg over.

Lovforslaget betyr at ingen hindres i å gjennomføre videregående, for eksempel på grunn av for høyt fravær. Dermed står heller ikke elevers fremtidsmuligheter på spill lenger. Det betyr også at særlig sårbare elevgrupper ikke vil rammes urettmessig. Reglene består, men får altså ikke like store konsekvenser om lovforslaget går gjennom. Fraværsdebatten, slik vi kjenner den, er over. Ved for høyt fravær, vil elevene kunne ta skoleåret om igjen - igjen.

"Satt på spissen, vil elever kunne gjøre det de vil med hvem/hva de vil, og ellers stikke innom når det passer."

At videregående opplæring blir en rettighet, fremfor en plikt som i grunnskolen, gjør at lovforslaget også vil påvirke andre reguleringer i skolen, som skolereglementet. Ingen handling vil kunne gi grunnlag for å miste rettigheten. Selv skolens strengeste sanksjonsmulighet - utvisning for resten av skoleåret - mister sin tyngde og verdi for elevene. Det betyr at elevene, ved overtredelse av regelverket, vil gis ny mulighet til å komme tilbake, enten til samme skole (og samme lærer) eller en skole i regionen, senest neste skoleår. Satt på spissen, kan elever i fremtiden gjøre det de vil med hvem/ hva de vil, og ellers stikke innom når det passer. De vil også kunne bli værende så lenge de vil.

Kun slag i luften?

Innføringen av fraværsgrensen har igjen vist en utfordring ved utdanningssystemet vårt. "Hvordan forholdene er, må forstås før man planlegger en strategi for endring", uttrykker professor og skoleforsker Jorunn Møller (2010) i boken Lære og/å lede. Nasjonalt nivå fanger utfordringer i skolen, for eksempel at fravær er et problem for opplæringen, men mangler praksiskunnskapen. Det er mer et spørsmål om på hvilken måte skoen trykker, ikke hvor. Har man ikke denne forståelsen, kan "endringene bare bli et slag i luften", konkluderer Møller. Med lovforslagets utdanking av fraværsgrensen, blir kanskje sistnevnte stående som nettopp det - et fraværsslag i luften?

Til forskjell fra fraværsreglene, vil ikke lovforslaget ha betydning for alle i skolen. Majoriteten av elever både møter opp, følger regler og gjennomfører skoleløpet på ordinær tid. Kanskje er det å male "fanden på veggen", men det er de få elevene, som bryter med reglene av ulike grunner, som kan gjøre forskjellen på å innføre en elevrett versus -plikt til et dilemma for skolen i fremtiden. En skole med reduserte reguleringsmuligheter og nærmest konsekvensfritt handlingsrom for elevene, kan fort få en egen drivkraft for endring - i forholdet mellom elever og skolen. Vi kan også få en ny samfunnsbekymring - ikke frafalls-, men evighetselevene. Dette var vel neppe intensjonen med Kunnskapsdepartementets lovforslag, og kan bli et nytt slag i luften.

Utfordringer med spill i skolen

Hva om spill i skolen ikke dreier seg så mye om lærerne, men heller om politikk og spillene i seg selv? Det var en ny tone for meg. 

Under World Learning Summit 2016 i Kristiansand for noen uker siden, holdt spillentusiasten Björn Berg Marklund et foredrag om nettopp spill i skolen. Med mål for øye å skulle finne frem til de virkelige gode argumentene for (mer) spillbruk i skolen, må det ha vært nedslående å komme til sin konklusjon - spillbasert læring anbefales ikke nå!  

Eksisterende forskning speiler ikke virkeligheten

Marklund har forsket på svenske barneskoler, og finner at klasserom ikke er rustet for forskning på spillbruk. For i det hele tatt å kunne forske på området, opplevde han å måtte intervenere så mye, både før og under studien, at det ikke lenger kan sies å speile virkeligheten. Han trekker det så langt som å si at hans og tilsvarende studier må regnes som ren AI-forskning.

Ikke rustet for spill

Klasserommene mangler både nødvendig maskinvare som (ofte) trengs, i tillegg til antall spill. Begge deler er kostbare. Så lenge en heller ikke kjenner til spills læringseffekt, særlig over tid, blir dagens bruk for snever og tilfeldig - en sjanse skolen ikke kan ta seg råd til. 

Ulikt fokus

Spillene er oftest utarbeidet med annet formål enn læreplaner. Det kan være problematisk å finne fagtilknytning nok i spillene. Hvor mange kompetansemål kan en finne innenfor et fag i hvert spill? Om et spill er kult for elevene i dag, vil det være like kult etter jevnlig bruk over flere måneder/ år? Vil tiden brukt på spill gi tilsvarende læring som annen undervisning? Marklund virker skeptisk. Idag mener han det er et sjansespill.

To ting må skje

Først når en  får en nasjonal satsning på spill i skolen, vil en kunne få bygd opp nødvendig infrastruktur, mener Marklund. I tillegg mener han en slik satsning vil kunne åpne for inngåelse av avtaler med spillutviklere, om å bygge spill med mer eller mindre direkte tilknytning til fag/ læreplaner/ delområder. 

***

Marklunds ønske, om å finne argumenter for at spillene han spilte og kjente til hadde en plass i skolen, fikk et uventet utfall. At det var lærerne som var de som hindret spillbruk, fant han ikke stemte, men heller utstyr- og spillmangel generelt. Så lenge læringseffekten er for usikker og hvis det skal bli aktuelt og forsvarlig med spillbruk utover ren "happenings", om en skal ta Marklund på ordet. 

Du kan lese mer om Marklund og hans arbeider her.

Smart kartlegging

Vi må kartlegge med en gang - i det første møtet med elevene! Hvor mange ganger hører vi ikke og leser rapporter som bekrefter at tidlig innsats er viktig og avgjørende for elevenes utbytte av skolegangen? Kan vi da sitte på hyllen og vente med kartleggingen? Klart vi må kartlegge alle, og det med en gang! 

Uvisst hvorfor, dukker fjorårets innlegg "Hvorfor skal alle barn kartlegges?" av dosent Hilde Traaviks opp igjen på Facebook i disse dager. Her er hun på jakt etter å få klart svar fra politikerne på hvorfor kartlegging er en plikt for alle elever, også de ressurssterke. Temaet hun tar opp, om politiske inntreden i lærerhverdagen er noe å diskutere, men så er også kartleggingspraksisen. 

Politikernes rolle i kartleggingen er ikke til beste for elevene eller lærerne. Trenden, om å styre lenger og lenger inn i klasserommet, er ikke tjenlig og må stoppes. Imidlertid kommer de til å fortsette med innblandingen helt til vi setter foten ned. Det er her vi må bli forutsigbare, for så lenge det står og faller på hvorvidt den enkelte lærer kartlegger tidlig, blir utdanningen for tilfeldig. Eksempelvis, avdekker jeg hvert år elever med behov for ekstra hjelp, som ikke har blitt fanget opp før de kommer til meg - på VG3/VG4-nivå! Det er ikke godt nok, og det gir politikerne et spillerom å kunne benytte seg av. Vi står vi klare for hugg. Og det utnyttes selvfølgelig. 

Måten vi kan få tilbake makten på i kartleggingsspørsmålet, vil være å endre praksis - alle gjennomfører kartlegging første dag/ time med nye elever. Jeg tror det vil gjøre noe med oss, at vi blir mer rakrygget og enklere kan sette en stopper for politikernes innblanding av verktøy og metoder. Før vi kommer dit, vil makten forbli hos politikerne - til hverken elevene eller vår fordel.

Til søndagskaffen...

I dag har vi kanskje litt tid til å lese noen artikler. Da anbefaler jeg disse, mest til refleksjon:

1. "Norskfaget som kulturbygger"
2. "En radikal estetikk i norskfaget"
3. "Kulturen taper i skulen"
4. "Den nødvendige selvoverskridelsen i selvopptatthetens tid"
5. "Samfunnets store speil"

og her litt mer abstrakt - "Hvem sin kultur?"

Håpet er at ovennevnte girer deg opp til dagens arbeidsøkt. I den forbindelse, om du ikke har lest den, kan kanskje "Middelklassens fall" danne utgangspunkt for en oppgave til uken?

God søndag!

Det er noe med styringen til kunnskapsministeren...

Det er mange ting jeg undres over, men her er det snakk om to forhold om samme tema - etter- og videreutdanningsstrategien for lærere og skoleledere

Hvorfor krav fremfor tilbud?

Noen av de mest kunnskapstørste "kundegrupper" politikerne har ansvaret for, må være lærere og skoleledere. Derfor fremstår det som underlig, at ikke lærere - og skoleledere - heller blir gitt tilbud om etter- og videreutdanning fremfor å få det tredd nedover nakken som krav. Et tilbud om sommerkurs, helgesamlinger osv. med faglig påfyll, ville ganske sikkert resultert i fullsatte kurslister, akkurat som kursene som i dag tilbys fra forlag, organisasjoner m.fl. Jeg gjentar: Vi er en sultne og tørste på alt som kan gjøre oss bedre i vårt virke. Da blir behovet for hardnakket styring uforståelig for meg. Hvorfor ikke slippe lærer- og skolelederstanden løs, gi dem rom og tilby en rekke (strategiske) kurs?

Sånn kan vi visst ikke tenke i 2015. Det er bare i klasserommene og på den enkelte skole vi gjør slikt. Det krever nemlig tillit. Den tilliten gir vi hver elev og ansatt hver eneste dag, men fortjener den visst ikke selv. Underlig. 

Selvfølgelig skal vi ha studiepoeng (i bøtter og spann) i de fag vi underviser i! Da er det rimelig å stille seg spørsmålet, om det er læreren og skolelederen eller rammen fra regionalt/ nasjonalt nivå som resulterer i at noen underviser i fag uten (tilstrekkelig) kompetanse? Har du hørt om en lærer som har bedt om å få undervise i et fag vedkommende ikke har studiepoeng i? Det virker helt utenkelig i min verden og jeg kjenner ingen slike tilfeller. Jeg har imidlertid hørt om mange som har vært fortvilet over å skulle undervise i fag de ikke har kompetanse i. 

Etter- og videreutdanningssystem

Når det nå likevel har blitt krav fremfor tilbud, undres jeg også over hvorfor kravet ikke settes i et bedre system. Om vi hadde fulgt Advokatforeningen som eksempel, kunne et kurstilbud blitt presentert "kundegruppen", med angivelse av antall kurs og tellende poeng og der den enkelte kunne meldt seg på etter lyst og behov. Systemet til Advokatforeningen er slik, og manglende oppfyllelse av krav til etter- og videreutdannelse, fører til bortfall av "lisens" til å drive med virksomheten. 

Med et system som skissert ovenfor, ville både motivasjonen for etter- og videreutdanning kunne blitt opprettholdt hos "kundegruppen", samtidig som kunnskapsministeren kunne sikret seg styring gjennom valg av kurs som blir tilbudt. En vinn-vinn-situasjon, tenker nå jeg.

Nå fungerer "systemet" slik, at kravene ilegges den enkelte lærer og skoleleder som tvang, i tillegg til at prosessen med å imøtekomme kravene står og faller på den enkeltes nåde fra (fylkes-) kommunehold. Underlig.

Legger listen høyt for kommende skoleår

...i farta...

Etter et solid unntaksår, nærmer et nytt skoleår seg. Det kan bli mitt siste år med påbyggselever. Da er det på sin plass med noen endringer - en deling av de valg jeg tar, som kontakt- og norsklærer. 

Valget om å dele er tatt på bakgrunn av følgende:

• Elevgruppene på påbygg er veldig ulike. For noen må et løft starte helt nede på barneskolenivå, og mange har store kunnskapshull. I tillegg er der ofte en del utfordringer for elevene, være seg diagnoser eller opparbeidede hindre. Dette innebærer at mange tilpasninger gjøres hvert år, både når det gjelder nivå, innhold og gjennomføring.  
• Mange elever finner frem til meg - forunderlig nok - og ber om hjelp med påbygg. Hvis tilgang til flere forklaringer/ andre opplegg kan bidra til at flere elever gjennomfører, er jo det positivt.
• Det er ikke bare elever som synes påbyggsåret er utfordrende. Mange lærere uttrykker det samme, i likhet med forlag som har tatt kontakt. Hvis mine erfaringer, tanker og valg kan bidra til refleksjoner, om så med konklusjon om avskriving av samme, er jo det også positivt?   

Valget om å dele er imidlertid underlagt den viktige faktoren TID. Dette blir derfor ingen deling av de store digitale nyvinninger, mer digital deling av stoffet jeg bruker. Vel, vel. Delingen gjøres på tre arenaer: 

    

Det er opprettet en blogg for elever. Bloggen vil følge skoleåret, hvor linker vil åpne Google-mapper og -dokumenter med planer, undervisningsfoiler, oppgaver, maler osv. vi bruker. Du må gjerne følge bloggen :-)

I tillegg til bloggen, er det opprettet en Twitter-konto. Jeg har tidligere benyttet en lukket Facebook-gruppe, men nå forsøkes heller Twitter. Kontoen er gitt navnet "3PBTA_ARVS", og jeg twitrer under navnet @Pabyggtwitrer. Følg oss gjerne :-)

Bloggen du leser nå, under etiketten "Påbygg - for lærere", vil by på de tanker, erfaringer og valg jeg tar gjennom skoleåret. Denne vil ikke begrunne alle pedagogiske valg jeg tar hver dag, men heller ta for seg spesielle dager, hendelser og situasjoner. Du må gjerne følge meg her også :-)


Når en tar sats...

...bør en ha vurdert avstand til grunn. Det blir et hektisk skoleår, og dette er bare ett av sideprosjektene jeg holder på med, men det har gått veldig bra med kullene mine. At noen stryker, har vært unntaket og ikke regelen. Derfor tør jeg dele og ta sjansen på at prosjektet lar seg gjennomføre - "Den som intet våger, intet vinner!"

Blir du med?

Er du interessert i påbygg, undervisningstanker, materiale/ideer osv., er det bare å bli med på lasset. Som nevnt, blir her benyttet ulike nivå, tilpasninger og justeringer etterhvert som elevene avanserer. Det kan altså dukke opp materiale som kan benyttes flere steder enn hos oss. Kan vi i tillegg få igang noen diskusjoner underveis, kan dette vågale prosjektet bli meget interessant og lærerikt :-) 

...i farta...

PP-tjenesten

Fra Statpeds streaming av Johan Froms foredag til PPT-ledere om tjenesten:

1. Tjenesten er en informasjonsleverandør. Informasjonen leveres for å oppnå endring hos den andre part - barnehage eller skole. Tjenesten sliter selv med å endre seg, som ville kunne føre til større innflytelse.
2. Tjenesten skylder på årsaker til manglende innflytelse utenfor egen virksomhet, for eksempel ved ønsket involvering i ledergrupper, kommunale møter osv.
3. Utfordring: Antall dekningsområder stiger mens stillingsprosentene holdes fast → sliter med legitimiteten. Legitimiteten må imidlertid skapes selv.
4. Å endre seg er ingen garanti for andres nyttiggjøring, men en forutsetning for å få gehør for sine råd.

Trekker frem tre satsingsområder fremover: (i) tidlig innsats - som har formidabel betydning, (ii) lærernes profesjonalitet - som er svært varierende, og (iii) følge opp faktisk læringsutbytte - etter hver time, hver uke, hver måned.

Problemet i skolen, er at allmennundervisningen ikke strekker til. De trenger hjelp. For å kunne hjelpe, må PPT ha ekspertkunnskaper.

Avslutter med spørsmålet: Hvis dere ønsker innflytelse i barnehage og skole - hvorfor flytter dere ikke inn?

Lærerløftet - Et løfte med et løft?

Et løfte med et løft?

Begrepet "lærerløftet" kan leses på flere måter. Så langt har en fokusert på behovet for ytterligere utdannelse. Det nye kravet om mastergrad er altså et slikt løft. Langt mer spennende er det å se begrepet som et løfte Høyre gir lærerne. 

Vi har alle vært vitne til kunnskapsministerens høye tempo i annonseringen av nye tiltak. Det er forståelig. Han - og partiet - har gitt et løfte om satsing på skolen. Endring i praktisk-pedagogisk utdanning ("PPU") er et slikt løfte.

Tiltakene - eller ideene - som fremmes er imidlertid ikke viktige i seg selv. De fremstår så langt mer som reklameskilt for ny klesmote enn oppskriften på det å bli en bedre lærer. Det er imidlertid det siste som er viktig i skolesatsingsløftet til Høyre, og det er dette kunnskapsministeren skal levere. Øverst på gjøremålslisten hans antas derfor det nå står;-

"Vise kvalitet" innebærer, for meg, en bekreftelse om;- 

• at Høyre ikke setter likhetstegn mellom mastergrad og det å bli en bedre lærer. Studenten vil ha mer faglig dybdekunnskap, ja, men læreryrket har så mange flere fasetter enn det. Som et minimum må en anerkjenne dets utøverside.
• at Høyre ser utfordringen i lærerutdanningen først og fremst ligger i oppsplittingen av de ulike grenene i studiet - fag, pedagogikk og utøvelse. Ikke for studiet i seg selv, men for studentene. Det å lære seg å tenke i kombinasjonen av disse grenene, tar tid, noe utdanningen også bør gjenspeile i langt større grad enn i dag.
• at Høyre forstår det er egnethet, lyst og glød mer enn studiepoeng som er viktig i en satsing på lærere. Det er vel flere enn meg som har opplevd glimrende akademikere på sin egen studievei, som samtidig erkjenner at noen av dem overhode ikke hadde noen formidlingsevne. Et likhetstegn mellom glimrende akademiker og glimrende formidler, vil derfor ha lite fotfeste i realiteten.

FORSLAG:

Når likevel nye krav og endringer skal implementeres, hvorfor ikke løfte studiet samtidig?

1. Innføre opptaksprøve- og/eller intervjuordning, hvor viktige kvaliteter utover karakterkortet kan fanges opp. Finland gjennomfører det. Vi også, men da til andre studier.
2. Parallellegge fag, pedagogikk og didaktikk gjennom hele utdanningsløpet. Hvis studentene fikk minimum ett lærertilknyttet fag hvert semester, ville en trolig oppnådd tidligere og mer gjennomført sammensmeltning av fag og yrke. Da kan det kanskje også bli tid til å innføre metodikk, altså hvor et repertoar av undervisningsmetoder og -teknikker kan opparbeides og ikke bare overlates til praksisperiodene. Praksis kan da føre til justering av eksisterende repertoar ved testing og læring av flere metoder og teknikker.
3. En "master i skolefag" vil, ut fra ovennevnte tankegang, gi mening å etablere. Et masterstudium som kombinerer/ smelter sammen de ulike grenene vil både øke forståelsen for lærerfaget ytterligere, samt gjøre kommende lærere bedre rustet til å takle overgangen til lærerhverdagen, som i dag oppleves så voldsom.

En synliggjøring av at det er kompetanse på kunnskapsministerens kontor til å tenke "ut av boksen" - politikken - og mer i baner av hva som er av betydning i det å ville løfte lærerne, er viktig nå. Tenkes det helhetlig? Vis at lærerløftet er et løfte med et løft!

Intervju med John Hattie - Elementer

Her er noe fra BBCs intervju med John Hattie:

Skoler og klasser

Om en skole er privat eller offentlig, har liten betydning for elevers læring. Imidlertid kan nye skoler oppleve "starteffekter" som er positive, men Hattie mener dette jevnes ut. Han mener videre at reduserte elevmasser har liten betydning. Dette fordi lærereren underviser på samme måte uansett. Homogene grupper, for eksempel ut fra kunnskapsnivå, har ingen effekt på utvikling. Slik klassenivåene i dag er delt opp etter alder, vil fortsette å være der. Det betyr heterogene grupper, hvor læreren finner klassens gjennomsnittsnivå og underviser med utgangspunkt i dette.

Eleven

Det er bra med fritidsaktiviteter - for enkeltindivider generelt. For mye TV er ikke bra, mener han. Ikke nødvendigvis for TV-tittingen i seg selv, men mer tiden som da ikke brukes på andre ting, som lesing osv.

Det viktigste for enkeltindividets utvikling ligger i antall år eleven går på skolen, ikke antall dager og timer pr. år. At elevene er aktive i timene, blir mer viktig jo dypere læring som skal skje. Lekser er viktig jo høyere i utdanningsløpet en kommer. Elevene lærer mer av, for eksempel å undervise, hverandre enn av læreren.

Læreren

Det viktigste er lærernes ekspertise, altså hvordan de tenker og beslutninger tas. Læreren må ha "passion"! I tillegg peker Hattie på at læreren må ha høye forventninger til elevene, altså ha tro på og evne til å strekke eleven lenger enn eleven tror han kan selv. Å få dem dit, er lærerens jobb. Dette bygger selvtillit hos elevene.

Læreres prat dreier seg, ifølge Hattie, i dag mest om kompetansemål, læreplaner, elever osv. Hattie mener lærere må bli flinkere til å snakke om selve undervisningen og dets effekt. 

I forhold til autonomi, etterlyser Hattie mer debatt om temaet. Hans syn er at noen lærere burde ha autonomi, andre ikke. 

Tester

I forhold til tester, sier Hattie at skolene besitter enorme mengder data fra testing allerede. Problemet er heller at disse ikke blir tatt tak i og brukt. 

Henger vi lærere med i tiden?

Kjære lærerkolleger,

HENGER VI LÆRERE MED I TIDEN?

Temaet til VG Helg er denne gang "Generasjon prestasjon". I den forbindelse skriver Hanne Skartveit en interessant artikkel, som kanskje også vi kan reflektere litt rundt?

Les artikkelen til Skartveit - "Det tause opprøret"

Skartveit mener teorimengden på yrkesskolen er for stor. Etter justeringene som er gjort, ihvertfall i norsk og samfunnsfag, er jeg ikke enig. Det er få elementer i læreplanene som ikke lar seg undervise i aktuelt, være seg globalt-lokalt, før-nå, digitalt-manuelt og muntlig-skriftlig. I tillegg kan mange av kompetansemålene integreres i tverrfaglige prosjekter, som kan oppleves nyttige, engasjerende og relevante for elevene, både i forhold til fag og livsfasen de er og skal inn i. Det at 43% av elevene ikke fullfører videregående, forsterker bare oppfatningen om at dette er et problem det må tas tak i fort, både sentralt og lokalt. I påvente av det, må vi gjøre det vi kan.  

Å undervise i akademiske fag for yrkesfagelever er annerledes. Mange elever har valgt yrkesfaglinjer nettopp for å unngå våre fag. Når det er sagt, mister vi elever på studiespesialiserende også. Kanskje er det tid for å hente frem den solide didaktiske fantasi vi har og finne måter å forene ungdommens "verden" med vår akademiske og voksne? 

Nei, vi trenger ikke bli underholdningsartister på elevenes arenaer. Det ønsker de ikke, ei heller vi. Imidlertid må vi forstå den verdenen de lever i, nå mer enn noen gang. Den er annerledes enn vår. Selv om jeg ikke tror på setningen, om at elever er bedre enn sine lærere på data, er det liten tvil om at bruken er forskjellig. Bare ved å sette oss inn i elevenes arenaer, problemer, oppfatninger og verdier, kan vi bidra til horisontutvidelser og nye perspektiver. Vi må være villige til å bruke nye metoder, innfallsvinkler og verktøy, og mikse disse inn med de gamle på nye måter. Da først vil vår didaktiske fantasi komme til sin rett og - forhåpentligvis - møte elevene bedre.

Vanskelig? Klar det er, men også spennende! Vanskelig, både fordi hverdagen er travel og lang nok i seg selv. Det å beherske noe nytt, tar tid. Vanskelig, fordi det også utfordrer. Men er det ikke utfordringer som trigger oss? Er det ikke nettopp kunnskapstørsten som driver oss videre? Og det å gjøre jobben litt bedre i dag enn i går? Det er spennende det! Det er spennende å utvide eget repertoar. Det er spennende hvis det kan treffe elevene på nye måter! Kanskje kan det også føre til erfaringer som gjør hverdagen mer effektiv. Det er vel nå en gang slik at ingenting ved vår profesjon er enkel og likefrem? 

Kopimaskinen - En tidstyv!

                        

Kjære kunnskapsminister,

KOPIMASKINEN - EN TIDSTYV!

Om det medfører riktighet, at du skal avdekke tidstyver for lærerne, bør du notere deg følgende høyt oppe på listen:

KOPIMASKINEN

Mange bruker kopimaskinen i jobbsammenheng. Du har kanskje også en selv i kontorlokalene? Normalt er det en hendig sak, som både raskt og enkelt yter service. Den er heller ikke kresen på tilstedeværelse eller arbeidstid. Både tidlig og sent søker den å oppfylle dine kommandoer så kjapt og korrekt som mulig. Som lærerne, har den imidlertid også noen krav.

Med jevne mellomrom trenger kopimaskinen påfyll. Den forventer å bli matet med ark, toner og stifter (hvis du har en så ny modell). Den forventer også å få stelt seg fra tid til annen, da også den blir møkkete. Til slutt forventer kopimaskinen faktisk å få litt reduksjon i ytelsesgrad etterhvert som den blir eldre, kanskje også til slutt å få bli pensjonist. Oppfylles ikke disse, for maskinen, enkle kravene, ja, da er aksjonsplanen klar.  

Kopimaskinen gjør som KS: Den later som den ikke forstår dine behov eller ønsker, den søler rundt seg med dritt, elsker å lage et stort sammensurium og skylder gjerne på motparten.

Forstå meg rett. Enhver lærer ønsker å være venn med kopimaskinen. Vi bruker maskinen mye, kanskje så mye som på linje med de som lever av å kopiere for andre. Som regel er der mange lærere på få kopimaskiner, og disse maskinene kan glemme service, jevnlig påfyll eller redusert/ pensjonert tilværelse. Resultatet er katastrofalt for begge parter. 

Time på time bruker lærere på å blidgjøre kopimaskinen nok til at den effektuerer deres kommandoer. Det gjelder også på ettermiddagen, kvelden eller grytidlig om morgenen. Går kopimaskinen tom for papir, krysser en fingrene for at det er mer papir igjen på jobb. Går den tom for toner, må du vente til neste dag, for tonerene er låst inne på kontoret, kan vite. Trenger maskinen service, ja, da kan du vente noen uker.

FORSLAG:

Selv om ovennevnte er skrevet med et smil, er det ikke til å legge skjul på at altfor mye tid går med til å pleie, fikse og vente på kopimaskinen i løpet av en arbeidsdag. Bortkastet er det, i tillegg til å være helt unødvendig.  

Hva om en lager et kopisenter på hver skole? Kopimaskinene kan samles på ett rom og bemannes, for eksempel, etter skolestørrelse. Her vil lærere kunne levere inn kopieringsjobber og dermed få frigjort tid til mer pedagogisk arbeid. En trenger, tross alt, ikke være pedagog for å kunne kopiere. 

Målet må være å frigjøre lærere fra unødvendige administrative oppgaver, altså tid borte fra undervisnings- og pedagogisk arbeid. I dag slår jeg et slag for opprettelsen av et bemannet kopisenter på skolene rundt om i landet, altså at administrasjonen blir en støttefunksjon for lærerne igjen. Fikk du det med deg, kunnskapsminister? Notér deg det som et punkt høyt oppe på listen over lærernes tidstyver.

Kjære lærerkolleger - Kom nu!

Streiken er over. For mange oppleves dagene nå som travle, langt mer travle enn normalt. En skal komme ajour og tilbake til hverdagen igjen så kjapt som mulig. Det er krevende, men kom nu!

Det inngrodde systemet med foreningstilknytning hemmer kanskje mer enn det gagner akkurat nå. Ikke misforstå, foreningstilknytning gir mening, men under forhandlingene med KS ble det tydelig at Utdanningsforbundet ikke hadde oppfattet medlemmenes ståsted. Likevel lar vi den samme ledergruppen fortsette neste forhandlingsrunde. Heller ikke den oppnådde ønsket resultat. I hele perioden kampen har pågått, har våre bidrag vært i form av godt tilbakelente refleksjoner og vurderinger av partene og prosessen. Ofte har disse vært på linje med strykkarakter. Den trenden ser dessverre ut til å fortsette, særlig om en gjør gruppen «Arbeidstidsforhandlingen» på Facebook til målebarometer. Ingen tvil om at vi er gode i vurdererrollen.

Det er enklere å vurdere eller kritisere enn å være utøver og gjøre seg til gjenstand for andres vurdering. Likevel balanserer vi begge roller i yrkesutøvelsen. Ja, det er travelt på jobb nå. Ja, det er forståelig om du er lei av å kjempe for retten til å få lov til å gjøre en god jobb for elevene og bare vil tilbake til arbeidet og hverdagen igjen. Imidlertid er det nå politikerne og resten av befolkningen er seg bevisst de forhold det må gjøres noe med, ikke bare for elevene, men også for vår profesjon. Jo lenger det ventes, dess vanskeligere vil det være å få gehør.

Kanskje må vi rett og slett opp av stolen og gjøre det selv? Det burde være en lett oppgave å løse.

Beundrer du dine kolleger? Det gjør jeg. Hvilken fantastisk kunnskap de har, den utrolige kreativiteten de besitter og evnen de viser til å lage solide opplegg for elevene sine dag etter dag. En slik oppfatning har trolig du også. Det er denne kunnskapen, kreativiteten og evnen vi må gjøre bruk av igjen – denne gangen i samlet gruppe og for oss selv.

En elektronisk møteplass, slik «Arbeidstidsforhandlingen» har vært, har et utrolig potensiale i nettopp det å kunne stake ut en ny retning. Kanskje kunne en slik arena fungert som myldreplass og der et felles lærerprosjekt ble igangsatt? Sjansen for litt innsats fra mange har langt større mulighet for virkning og gjennomslag enn kun iver fra få. Du må derfor også på banen.

Sukk og stønn, tenker du kanskje. Ja, det har vært slunken oppslutning for de som har ytrer forslag om å sette i gang kreative debatter om veien videre. Det holder ikke. Er kampen over? Nei, så absolutt ikke! Det er nå den starter og det haster!

 «Kom nu», sier danskene når de vil mane andre til å bli med. Det er akkurat det dere bes om her, kjære kolleger. La oss ta et skikkelig slag for oss selv! Kom nu!

Noe å ta tak i asap

Jeg har tillatt meg å skrive på Erna Solbergs blogginnlegg "Baksiden av medaljen". Bloggen dreier seg om unge i forhold til selvskading og selvmord. Her er hva jeg ytret:

Ja, det er mange unge som driver med selvskading eller tar selvmord. Mange av dem er i skoleløpet. Fra en lærers ståsted, dreier det seg ikke først og fremst om manglende evne til å fange opp hvilke elever det gjelder, men at vi står alene om å skulle hjelpe. En årlig reduksjon i helsesøsterressurs fører til overfylte avtalebøker hos rådgiverne. Nøkkelordet er tid. Det må være tid til å ta seg av dem i dag, ikke om tre, to eller en uke. Uten fagstøtte blir eleven prisgitt lærerens evne til å agere, formulere seg relevant og være der, og det gjør vi, etter beste ufaglærte evne dag og natt, til elevene endelig får den hjelpen de trenger. Hvert år opplever jeg minst en elev i denne kategorien. Det har gått bra så langt, men jeg frykter den dagen det ikke gjør det.