En engasjert pedagogisk stemme med særlig fokus på praksisutvikling i arbeidet mot mobbing.

tirsdag 10. august 2021

Hvilken kundeopplevelse gis foreldre i skolemiljøsaker?





Å sammenligne skolen med selgere, kan synes som et overtramp for en hel yrkesgruppe, meg selv inkludert. Kan det likevel ha noe for seg i arbeidet mot mobbing og i skolemiljøsaker. Ja, mer enn strategiene benyttet så langt?

I fortsettelsen av ukens argumentasjon for hvorfor en slik sammenligning kan være mer tidsriktig - hør podkastepisoden her, har jeg blitt spurt om å konkretisere hva jeg tenker på. Du vil bli overrasket over hvor små justeringer det er snakk om, men også hvor stor effekt de kan få for samarbeidet, tidsbruken og forholdet skole-hjem.


Forholdet skole-hjem

Kort oppsummert, tar podkastepisoden utgangspunkt i endringsbehovet som så mange kjenner på i saksbehandlingen i skolemiljøsaker. Fremfor å fortsette langs "same procedure as every year, James", spør jeg hva som ønskes endret, hvordan en ønsker å ha det og hva du kan gjøre - uavhengig av om "du" er rektor, lærer eller forelder. Videre, utfordres dagens møtekultur og holdningen generelt til foreldre. Det er i denne sammenheng at sammenligningen med selgerbransjen har en funksjon. 

Skolen er jo ikke helt som andre bransjer, selv om det kan være likhetstrekk på ulike områder. Kanskje kan en si at gjennom "avtalen" mellom staten og foreldre, blir forholdet skole-hjem tydeligere? Dette avtaleforholdet ser ut til å ha gått litt i glemmeboken, men det er viktig. Avtalen er faktisk en transaksjon: Foreldre "kjøper" tjenesten opplæring og "betaler" i form av sin plikt til å sende sine håpefulle til skolen i x antall år. Som ved ethvert annet kjøp foreldre gjør, vil det knyttes forventninger til kvaliteten på "varen" (opplæringen) og særlig re. ivaretakelsen av sine barn. Det er i en slik tankegang, at jeg tenker vi kan snakke om et kundeforhold mellom foreldre og skolen, der foreldre er kunden og skolen er selger (og ikke avtalepart, for det er staten). Forholdet aktualiserer også begrepet "kundeopplevelse", tenker jeg. 


Foreldres kundeopplevelse?

Fremfor å ty til strategier som distanserer skolen fra hjemmet når det stormer - at foreldre er støy, vanskelige eller "om de bare hadde...", vil det å skape gode kundeopplevelser i f.eks. saksbehandlingen i kjølevannet av at mobbing, trolig være langt mer fruktbart for alle parter. Ja, det er uvant å tenke slik, men heng med litt til. 

En selgers læresetning er, som du vet, "kunden har alltid rett" (også når det ikke er tilfellet).  Kundeopplevelser er knyttet til grad av service, produktkvalitet og soliditet, som vurderes av kunden, ikke selger. Også foreldre kan sees på med slike briller. Foreldre er privatpersoner - skolens kunder. Som kunde, vil det være forunderlig om ikke foreldre reagerer når kjøpet, servicen osv. ikke holder mål. Vi snakker jo om den største verdien foreldre har - barnet. 

Kunder klager, kunder sier ifra, men det er ikke mange krav en kan stille til kunden. Forventningene til selger, derimot, er å takle alt som måtte komme dens vei og kanskje til og med yte ekstra service for å kompensere og blidgjøre kunden. Jeg er klar over at en slik tankegang virker fremmed å skulle trekke inn i skolemiljøsaker, men hva om den ikke rokke ved skolens - og ditt, virke? Heller tvert imot, hva om det åpner for bedre samarbeidsklima og fremdrift i saken?


Klar for konkretisering? Here goes: 


Tips

Her er åtte tips du kan vurdere:

  • En henvendelse om mulig mobbing fra foreldre, er kanskje ikke verre enn at en del av skolemiljøet trenger oppmerksomhet? Hvordan du møter foreldrene, er kanskje både i tråd med hvordan du selv ville ha ønsket å bli møtt og kravet som stilles i situasjonen, nemlig å forsikre foreldrene om at bekymringen vil bli tatt tak i umiddelbart?
  • Å lytte - og lytte godt, til det foreldre forteller, vil avdekke hvilke justeringer som trengs. Selv ved uenighet mellom skolen og foreldre, vil jo effekten tiltak har på eleven alltid være den viktigste ledesnor. Et tips her, er å se temaer foreldre stadig gjentar i møter, som tegn på at foreldrene bare trenger en bedre forsikring enn de er gitt på at skolen fanger opp og tar tak i akkurat det temaet/ området. Et annet tips, er å se skillet mellom lærers opplevelse og foreldrenes fortelling som en mulig situasjon der eleven ikke er helt trygg på de voksne i skolen akkurat nå og at relasjonen mellom dem trenger en gjenoppfrisking. 
  • Å få utdelt dokumenter i møter og ta beslutninger på strak arm, er det vel få av oss som er glad i eller gjør at vi presterer på vårt beste? Hvis det ikke allerede er en rutine, anbefales å ta med utkastet til aktivitetsplan som vedlegg i innkallingen til møter. En kan enkelt operere med anonymiserte aktivitetsplaner og et vedlegg i e-post krever kun et par tastetrykk. Effekten? Å gi foreldre opplevelsen av å være del/ part i saken og - i samme slengen, bedre fremdriften
    = en vinn-vinn situasjon for alle.
  • Nei, det kan ikke stilles krav til foreldre, ei heller oppfordres til solidarisk støtte til skolen i gjenopprettingsprosessen før skolen selv viser tilsvarende solidaritet i retur. Når det er sagt, å oppleve at skolen er solidarisk, trenger ikke kreve mer enn at foreldre opplever et faktisk samarbeid, ser bedringstegn hos barnet sitt og erfarer en redelighet i saksbehandlingen. Kremt, du vet at det betyr at skolens trusselkort er (mer enn) modne for å havne i arkivskuff 13? 
  • Hold tempoet oppe. Tiden er viktig, både for elevens (helse)konsekvenser og for sakens kompleksitet. Har skolen allerede en mal/ standard for fremdrift, kan den jo deles med foreldre, slik at de henger med på hva som skjer sånn cirka når. PS! Her er det altså tid å spare bare med en mal!
  • Vær ærlig i dokumentasjonen. Det er ingenting å tjene på å sette foreldre eller eleven i dårlig lys. Mobbing rammer jo mer eller mindre tilfeldig i miljøer som åpner for det, og når det skjer i skolehverdagen, er det vel skolen som må feie for egen dør og ikke foreldrenes? 
  • Melder eleven eller foreldre inn skolemiljøsaken og skolens arbeid til statsforvalter, er det kanskje ikke verre enn at de opplever at skolens hjelp ikke kommer raskt eller godt nok? Så enkelt.
  • Til slutt, når skolemiljøsaker avsluttes, hvilke ordninger har skolen for det? Hva skjer for eleven? 


I et samfunn anno 2021, er det liten tvil om at forventningene til skolen er altfor høy på så mange områder. Tanken bak disse tipsene, er å få til en utvikling (og bedring) enkelt. Her skjer det ved et lite perspektivskifte og småjusteringer, som igjen kan spare tid og gjøre utfordringene mellom skole-hjem langt enklere å forholde seg til for deg. 

Tvi-tvi i det å skape gode foreldreopplevelser i møte med skolen - og deg!

Tine


Klar for flere tips (som også kan utfordre), anbefales lydopptak, aktivitetsplanen og A-plan 2.0


onsdag 4. august 2021

Skoleåret 2021-22: Ikke på hæla, men frampå!

Denne uken har jeg fått meg en skikkelig på tryne. Du så kanskje lappen jeg skrev og la ut? Ja, den om foreldre og lærere i sosiale medier for tiden? At de gruer seg til skolestart for hverandre? Hvor gale-Matthias er ikke det? Og jeg, som hadde tenkt å fortelle om læreren og det som skjer akkurat på denne tiden - spenningen som vokser, nysgjerrigheten, fagnerden som våkner til liv osv., men dette er det viktig å ta tak i. Voksne som gruer seg for hverandre, bærer ikke bud om en velfungerende mobbevakt. Kan vi kan snakke om begge deler – både hvordan ta tak og komme videre? Klart, vi kan!

(Du kan høre podkastepisoden her)

 

Inngangen til august er en fantastisk tid på året, i hvertfall i min "bok". Jeg kjenner det på magen. Ja, for selv om jeg ikke lenger står i klasserommet, er det som om kroppen fortsatt har skolerytmen inne. Det er tiden overskuddet begynner å melde seg, tankene trekkes stadig oftere mot ideer til opplegg og innhold. "Åh, dette kan bli et kult opplegg", sier jeg litt for ofte. Og SOM jeg tenker på elevene, hvem de er, hvordan møte dem bedre, fange dem og sørge for en reise de aldri glemmer. Ja, mer som dette.



Og denne "alle muligheter er åpne"-følelsen har jeg tatt med meg videre, til arbeidet mot mobbing - i det å finne enkle løsninger på en situasjon som kan virke så komplisert. Ja, tro det eller ei, jeg er faktisk akkurat like motivert, akkurat like gira på å gå på et nytt skoleår! Klart, mobbesaker kan løses bedre!

MEN så en morgen denne uken, sitter jeg og skroller i sosiale medier, og DER, folkens, er det jeg leser helt uvirkelig. Jeg leser:

Jeg er lærer… Allerede etter sommerferien startet begynte jeg å grue meg til høsten og et nytt skoleår. Jeg gruer meg for å ikke strekke til. Jeg har nye fag som skal utvikles, det er mange nye krav i forhold til ny læreplan, det er alt for liten tid til undervisningsplanlegging i skolehverdagen og frykter igjen sene kvelder og en sliten kropp, det er "angsten" for klager fra elever og foreldre og rektor.

En relativt nyutdannet lærer, men likevel. Hakeslepp! Og ikke bare det, men følelsene som kommer til uttrykk hos denne enkeltlæreren, OG de mange som kommenterte mye av det samme! Hvis du kjenner meg, vet du at jeg tenkte: "Det er ikke mulig!!", men det er det altså. Lærerhjertet mitt blør! Ingen trygghet, positiv selvfølelse eller opplevelse av tilstrekkelighet er å spore her. Hvordan har vi kommet dit?

Hva gjør at lærere kan grue seg til å by på sin fagkunnskap, være kreativ i oppleggsløsningene og i det å skape knallgode klassemiljø? 

Det er sikkert mange ting å peke på, men glemmer vi litt hva som er viktigst i lærerrollen når en ny lærer kan føle det slik? Ja, for det er så lett å hive ting som ønskes forbedres over på skolen og dermed lærerne. Kanskje har en presset på for mye, slik at det superduperkule ved jobben drukner litt i en jobbhverdag som kan oppleves overveldende? Hvordan og – ikke minst, HVEM skal heise disse lærerne opp igjen – og det før skolestart? Vi må ha lærerne klare for de 30’ish ulike behov og utfordringer det innebærer, kjempegira og med overskudd til å serve elevene, ikke bakpå og overkjørt!

Hvordan kan jeg bidra? Her er noen anbefalinger og ideer:

  • Til politikere og strateger i utdanningssektoren:

  1. Vi har prøvd antimobbeprogrammer, lovreguleringer, aksjonsplaner av ulike slag, ombud, utvidelser av klageorganer, kompetanseutvikling osv. osv., - og det har vi gjort i over 40 år! Kanskje må vi innrømme at det har vært gjort uten helt å forstå de ulike parters behov, hva som kreves av hver enkelt eller ferdighetene som må ligge til grunn for å skape kvalitet, uten å se effekten og konsekvensene av tiltaksplanen mot mobbing - for den enkelte rektor og den enkelte lærer, og, ikke minst, for innbyggerne, altså foreldrene og særlig det enkelte barn! Kan skoleåret 2021-22 være året hvor det gjøres en ekstra innsats for å hjelpe partene på områder utenfor skolens ekspertområder, som i mobbesaker, ved funksjonsvariasjoner, skolevegring osv., som jeg snakket om i podkasten forrige uke? Og så:
    • Finn ut hva som går under radaren i mobbesaker. 
    • Hent inn folk som faktisk har erfaring med mekanismene i sving mellom voksne i enkeltsaker – flere enkeltsaker på ulike steder i landet. 
    • Skaff tilveie registre som fanger opp tiden som går med i slike saker og utviklingen for barnet. Først da kan strategier for videreutvikling bli treffsikre. 
    • Og valget av straff? Vel, med forståelse hadde det vel hett obligatorisk kompetanseutvikling? Just saying.     


  • Til skoleeiere:
  • Bygg tiltaksbank med tiltakene som faktisk settes ut i praksis!
  • Bruk anledningene du har til å la skoleansatte få øve på ferdigheter de trenger på de utenomfaglige områder, men også til å inspirere gjennom å gi enkle og konkrete tips til grep skoleansatte kan ta når situasjoner oppstår - og tilby støtte. 
  • Lytt – og lytt godt, til innbyggernes stemmer. Jeg tenker særlig på stemmene som ikke kommer frem på papiret, altså barnas og deres foreldres stemmer. Deres opplevelser gir deg nemlig svar på hvordan antimobbesystemet fungerer i praksis i ditt område. Kanskje du kan vurdere forslagene jeg fremmer i podkasten om aktivitetsplanen - A-plan og A-plan 2.0, og utvide planen til å inkludere foreldrenes og helsestemmene også?

  • Til lærere som gruer seg til skolestart, og andre som trenger det:
Det er ingen vits i å gå rundt grøten. Finn gløden for jobben igjen! Bare det, for det du brenner for er også det som gjør akkurat deg til den trygge og solide læreren dine elever trenger! Her er noen ideer til hva du kan prøve:

  • Hva om du fremprovoserer gløden din tilbake, for eksempel ved å bestemme deg for å gjøre noe helt nytt ved skolestart – et nytt opplegg første skoledag, f.eks. som bryter eksisterende sosiale gruppehierarkier og skaper grobunn for å bygge et nytt? Det vil sette i gang kreativiteten, få deg til å dykke ned i idébanken din, tenker jeg. 
    • Kanskje kan du også gi elevene en «gave», dette skoleåret, som bevisstgjør elevene selv på den reisen de er på gjennom et skoleår eller de årene du skal ha klassen? Et brev til seg selv, kanskje?
    • Er det et særlig tøft faglig år, kan du kanskje også gjøre de nærmeste rundt eleven oppmerksom på hva året innebærer og hvordan de rundt kan hjelpe?
  • Det kan også være en idé, et opplegg eller et faglig tema du har lekt med i tankene lenge, men som det aldri har blitt tid eller anledning til å lage ferdig. Kan du lage det nå?
  • Hva gjør og sier du selv til elever som mister sin glød, motivasjon, læringsglede osv.? Kan det du sier være midt i blinken å bruke på deg selv? 
Nei, gløden fikser ikke alt, men jammen hjelper den på! Du finner eksempel på mitt opplegg første skoledag i denne bloggposten

Okey, med alt det nye – fagfornyelsen, pandemirestriksjoner og -endringer, oppå den allerede overlessede jobbhverdag, hva om du gir deg selv ett mål for skoleåret? Kun ett. 

Hva om skoleåret 2021-22 er året du bestemmer deg for at uansett antall nye og eksisterende oppgaver, så skal det i hvert fall ikke stå på klassemiljøet? 

En kommer nemlig langt, både som lærer og elev, i et godt miljø! Det er ikke noe nytt. Du vet det også. Ikke minst, er det "smittsomt" og løser floker enklere. Kanskje trenger en ikke ha flere mål for å skape de klasserom du trives i, elevene blomstrer i og der det meste faller på plass? Klart, det er mange flere oppgaver å løse, men kanskje verdt å vurdere likevel? Fra meg til deg:


You fix! 


Og min plan? Jeg skal være kick-ass god på å gi støtte og drahjelp til alle voksne i arbeidet mot mobbing og mobbesaker. Det inkluderer deg også, om du skulle trenge det :-) 

Tine

lørdag 22. mai 2021

Dokumentasjonens verdi i mobbesaker

 Litt flåsete, men dog...


DET SOM STÅR PÅ PAPIRET

Hvis du går inn i en butikk og ber om å få bytte en vare du har kjøpt, blir du bedt om å vise kvitteringen for kjøpet. Det er så vanlig at vi ikke reagerer på det lenger. Ingen setter spørsmålstegn ved kvitteringens sannhet. Hva sier det egentlig om verdien av ditt ord, hvis det hadde vært deg? 

I skolen, ja, i hele samfunnet egentlig, har dokumentasjon fått en slik funksjon - av å skulle være mer sann enn det uttalte ord. Vi aksepterer det i sykemeldingsordningen i jobbsammenheng, der leger skriver ut «kvitteringen» som bekrefte at du faktisk er for syk til å gå på jobb. Skolen går faktisk lenger, for eksempel i vgs, der legen skriver «kvitteringen» som bekrefter at både barnets og ditt foreldreord er sanne – barnet er for sykt til å gå på skolen. I mobbesaker, er det skolen selv som skriver «kvitteringen», både om mobbingen og de tiltakene som settes inn. Det har noen utfordringer. 

Er ikke nettopp mobbing et tegn på at det er skolen – eller skolemiljøet, som er sykt? Hadde skolen vært et menneske, hadde vi ikke sagt at skolen trenger en lege, både for å undersøke, teste og finne frem til rett diagnose og medisin? Men vi sier ikke det i antimobbesystemet. Vi sier at skolen selv ikke bare kan være lege på egen virksomhet, men også lege for barna involvert i mobbingen.  

Og da må jeg bare spørre: Hvor sannsynlig er det at du ville ha skrevet en e-post til sjefen din og fortalt hvilke mangler du har i jobben din, hvilke feil du har gjort og gjør og hvor lite peiling du egentlig har på hvordan du skal løse en eller annen oppgave? Hvor mange ganger kunne du ha gjort det uten at det hadde fått konsekvenser for jobben din? Hadde det ikke vært mer sannsynlig at du hadde kommet med bortforklaringer, forsikringer om at oppgaven vil bli gjort snarest eller at du rett og slett hadde lagt skylden over på noen andre? Er ikke det bare menneskelig? 

Kan vi egentlig forvente det motsatte fra en skoleledelse i mobbesaker? Skoleledelsen har også en sjef – flere faktisk. Den egeninteressen av å legge ut om egne mangler og feil som kunnskapsdepartementet tok utgangspunkt i da skolemiljøloven skulle lages, den egeninteressen deles nok ikke helt av lokale politikere, som jo ønsker å fremstå i mest mulig positivt lys for innbyggerne, som en kommune som tar tak i mobbing. Likevel sees skolens «kvittering» - altså aktivitetsplanen, på som et bevis for hva som skjer i praksis i mobbesaker. 

Verdien aktivitetsplanen er gitt, for sannheten om hva som faktisk skjer, kan utfordres på to måter:

  1. Konsekvensene av å tilkjennegi egne mangler/feil, gjør sannheten mindre sannsynlig at kommer til uttrykk på papiret. Likevel er det som står på papiret, i aktivitetsplanen, det som danner grunnlaget for all senere vurderinger av andre instanser, for eksempel ved klager eller prøving for retten. Det gjør jo at det som står i den er viktig er sant.

  2. Om aktivitetsplanens innhold er viktig, hvor er så stemmene til de øvrige voksne involvert i saksbehandlingen? Vi snakker om høyt kvalifiserte mennesker her, med solid kompetanse på ulike sider ved akkurat dette barnet, være seg fastlege, Bup, HABU, PPT, kontaktlærer og ikke minst deg, som forelder. Er alle diskvalifisert til ord uten verdi?

Er ikke dokumentasjonsordningen mer å kunne sammenligne med kvitteringen for kjøpet i butikken du ønsket å bytte varer i, nærmere bestemt den ansatte som tastet inn varen og beløpet før kvitteringen ble skrevet ut? Den ansatte kan ha gjort feil, noe som gjør at kvitteringen er feil. Ditt ord gis ikke verdi, og den ansatte vil motsi at det er gjort feil for alt det er verdt for å slippe unna konsekvenser. Og i møte med butikken, er du den svake part og prisgitt den butikkansattes handlinger. Kvitteringen motbeviser ditt ord. Det blir ikke noe bytte av vare i dag.


torsdag 20. mai 2021

Lydopptak i mobbesaker

 


Hva tenker vi om lydopptak?

Hvordan stiller du deg til lydopptak? Og hva om du først ETTER en telefonsamtale eller et møte finner ut at det du har sagt er tatt opp, hva tenker du om det? Hadde det spilt noen rolle om du hadde visst om det på forhånd? Og, ikke minst, hvorfor melder dette behovet seg for foreldre i mobbesaker? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan. 

Du kan høre episoden her.

 


Det kan hende at du ikke har hørt om foreldre som tar lydopptak av telefonsamtaler eller fra møtene. Da har kanskje samarbeidet ikke reist det behovet, det har kanskje ikke blitt nødvendig eller tanken rett og slett ikke har slått deg. Min erfaring er at foreldre tar lydopptak når det som sies over tid ikke stemmer med det som står på papiret, eller når påkjenningene begynner å bli så store for dem at de ikke husker hva som blir sagt i møtene, eller når det blir så mange på møtene at de ikke har en sjanse til å få med seg alle fagrådene som gis av de ulike instanser eller når bare den ene har anledning til å gå på møtet og den andre ønsker å få med seg hva som har skjedd. La oss grave litt i disse årsakene:

  • I sistnevnte eksempel, altså der bare den ene har anledning til å gå på møtet, kan vi vel lett akseptere og forstå ønsker å få med seg det som har skjedd, så den lar jeg ligge.

  • Vi må ikke glemme at foreldre fortsatt bare teller maksimalt to personer, mens det kan delta mange fagpersoner. Nå skal jeg innrømme at jeg har ikke vært i møter med flere enn 15 fagpersoner som representerte det offentlige og en aleneforelder som representerte hjemmet. Ja, og så var jeg der. 15 fagpersoner! Selv på en helt vanlig hverdag for en helt vanlig person, kan nok en slik situasjon både oppleves overveldende og være vanskelig å fange opp alles anbefalinger og råd fra, ikke minst, om det er meningen vi samtidig skal ta noen kloke beslutninger når det gjelder tiltaksforslagene/-justeringene for barnet vårt. Kan vi ikke ha forståelse for dette eksemplet også?

  • For noen oppleves skolen og disse møtene belastende for foreldre. Jeg er jo et skolemenneske, så jeg har spurt. For noen kunne vi like gjerne ha snakket gresk, for andre er det hva tiltak eller justeringer egentlig betyr – for barnet, for tryggheten og hva som egentlig forventes av  foreldrene selv i det som foreslås. Dette er usikkerhet vi lett kan bli flinkere på å møte, slik at ikke møtene oppleves så belastende. Og det leder meg til det siste eksemplet.

  • Når det som sies eller avtales ikke stemmer med det foreldre opplever har blitt sagt eller man har blitt enige om enten ikke oppleves å skje i praksis eller ikke synes i dokumentasjonen, blir foreldre veldig alene med sin oppfatning. Ikke helt ukjent, er også deres opplevelse av dokumentasjonens fordreining av situasjonen, kanskje insinueres feil og mangler foreldrene ikke kjenner igjen hos barnet, eller at foreldrene settes opp mot hverandre på papiret, eller at det hintes til feil og mangler hos foreldrene selv. NÅR denne opplevelsen av å bli utsatt for urett gjentas flere ganger og over tid og der foreldrene ikke opplever å ha noe de skulle ha sagt, så opplever de både avmakt, men også kampvilje. Hold an to sekunder, sa jeg ikke akkurat  (i) utsatt for urett, (ii) gjentas flere ganger over tid og (iii) opplever ikke å ha noe de skulle ha sagt? Hvis vi bytter ut «urett» med «vold», så snakker vi faktisk om definisjonen på mobbing. Det er litt å tenke på og stiller kanskje foreldres bruk av lydopptak i et litt annet lys? 

La oss snu mynten og se lydopptak fra skolens side. Hva gjør informerte lydopptak med oss i møter eller telefonsamtaler? Og hva gjør lydopptak vi først finner ut av i ettertid?

Som du vet, er jeg jo en entusiast i arbeidet mot mobbing, og snakker titt og ofte om behovet for bedre kvalitet og direkte effekt for barna av det voksne beslutter og faktisk gjør i dette arbeidet, ikke minst innenfor skolens fire vegger. En slik entusiasme innebærer at jeg er opptatt av profesjonalisering av skolens ansatte og ledelse. Vi tar det en annen gang, men det det betyr når det gjelder lydopptak, er at lydopptak ikke har noen betydning for arbeidet mot mobbing, for saksbehandlingen og heller ikke for skolen. Likevel erfarer jeg at skoler ikke helt sjeldent reagerer i tilfeller der de mistenker lydopptak skjer.

Jeg tenker lydopptak burde ønskes velkommen inn i mobbesaker ut fra følgende punkter:

  1. Vi har forståelse for foreldre, der bare den ene har anledning til å delta på et møte.

  2. Vi har forståelse for at mange fagpersoner kan gi mange og til dels motstridende råd og at disse kan være vanskelig å huske. Rådene kan jo også være rettet mot eller ha betydning for foreldrene ved at det er ting de må ta tak i for barnet, som søke behandling osv.

  3. Vi har også forståelse for at mange fagpersoner tilstede kan resultere i flere ulike fagspråk. Slettes ikke alle er lærere eller helsefaglig utdannet. 

  4. Gjør ikke rettferdighetssansen vår at vi også har forståelse for foreldres behov for å ha noe konkret – kanskje et «bevis» - fra møtet for å kunne forsvare seg? Ja, foreldre får referat og de gis mulighet til å sende inn sine kommentarer til referatet, om de mener noe er galt. Det er to MEN her: (i) Eventuelle innsigelser til et referat fører ikke til endringer i selve referatet, men arkiveres som et vedlegg. (ii) Dette vedlegget vil aldri bli hentet frem, for eksempel ved prøving for retten, uten at det er foreldrene selv som henter det frem eller det kan brukes mot foreldrene. Var det meningen antimobbesystemet skulle gjøre foreldrene til profesjonelle saksbehandlere i mobbesaker? Nei, tvert imot, de skal avlastes gjennom aktivitetsplandokumentet, maktskjevheten mellom skole og hjem skal forsøkes utlignet av skolen som den sterkeste part i saksbehandlingen og for skolens ansatte selv, gjelder ingen forpliktelser til å skriftliggjøre sin dokumentasjon. Om en ansatt selv skal «dokumentere» noe av betydning for saken, kan det gjøres skriftlig i form av en logg eller rett og slett noen skriblinger på en gul lapp ELLER i form av et diktat, altså et lydopptak. Jeg lar det ligge her.

  5. For det femte, det burde ikke være noen forskjell i hvordan du og jeg opptrer med eller uten lydopptak. La oss stoppe litt opp ved dette. Det er viktig. Som privatperson, har jeg ingen problemer med å se at det HAR betydning om en samtale/møte blir tatt opp eller ikke. Som lærer, har jeg opplevd at min undervisning har blitt tatt opp, og, ikke minst, som leder og antimobbeentusiast. Det jeg tenker da, er at det er uproblematisk. Hvis ikke jeg, i min rolle som lærer, leder eller antimobbeentusiast tåler at det jeg ytrer blir tatt opp, da er jeg rett og slett ikke profesjonell. I min forståelsesverden, skal det ikke være noen forskjell på hvordan jeg opptrer, min faglige prestasjon eller måten jeg behandler andre på – med eller uten lydopptak.

Uansett da, om du måtte mene at regelverkets forhåndssamtykke burde gjelde, tenk over om et lydopptak ville gjør noen forskjell for deg i din yrkesutøvelse - om du hadde følt behov for faglig å yte bedre. Ville du ha oppført deg annerledes, tror du? Bedre? Eller mer ordentlig overfor de andre? Ville du følt deg mer ansvarlig for de lovnader du gir i møtet, tror du? Og da må jeg bare få legge til: Er ikke alle disse spørsmålene med på å heve kvaliteten i din yrkesutøvelse, og dermed være noe positivt? Gjelder ikke det samme i møtene i mobbesaker også, tror du? Jeg spør, du mener.


lørdag 1. mai 2021

Aktivitetsplanen 2.0

 


 
Du vet, noen ganger er det små justeringer som fører til de store endringer? Kan en slik tankegang brukes i mobbesaker også for å skape bedring? La oss drodle litt rundt det i dag og se om det er tid for en oppgradering til aktivitetsplan 2.0?

I flere år, har det særlig vært bagatellisering, variert saksbehandling og skjev maktfordeling mellom skole og hjem, som foreldre har opplevd utfordrende vis á vis skolen. Disse tre har ridd antimobbearbeidet som en mare, og det var jo nettopp praksisutfordringene som skulle løses da mobbeloven ble endret til dagens skolemiljølov. Enkeltvedtaksordningen var en stor del av dette, fordi den varierte bruken av ordningen hadde stor betydning for foreldrenes muligheter hvis de klaget eller prøvde saken for retten. Det er vel liten tvil om at erstatteren for enkeltvedtaksordningen, nemlig aktivitetsplanen, ikke har fått bukt med de tre utfordringene? 

Kanskje den største – eller i hvert fall en av de største svakheter ved antimobbesystemet i dag, er at vi mangler resultatkrav. Det stilles ingen krav til skolen når det gjelder barnets utvikling og læring i kjølevannet av å oppleve mobbing. Jada, forarbeidene til skolemiljøloven setter listen for måling på antallet tiltak. Svakheten ved slik måling, er at antallet tiltak ikke sier det pøkk om hvor gode tiltakene er for det enkelte barnet, ei heller hvilken virkning tiltakene har på barnet i skolehverdagen eller resultatene som oppnås gjennom tiltakene. Barnets helsekonsekvenser i kjølevannet av mobbing, det kan ta tid før de trives igjen og læring kan la vente på seg fordi barnets krefter, konsentrasjon og uhelsen som fører til etterslep, læringstap m.m. Uten at det stilles krav til skolens kvalitet, effekt og resultater for barnet, vil ikke dagens praksis med bagatellisering, variasjoner og maktskjevheter kunne fortsette i beste velgående? 

Her er dagens utfordring å svelge: Klart, skolen må ha styringsrett i mobbesaker. Det er jo barnets skolehverdag skolen har ansvaret for. Ordningen med aktivitetsplanen er skapt for å kunne etterprøve beslutningene skolen tar, men altså ingen resultater – altså i hvilken grad skolen klarer å gjenopprette trygge og gode skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring, gjennom de tiltak skolen setter inn. La oss dvele litt ved akkurat dette – et miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Mobbing rokker jo nettopp ved dette, og det er her potensialet for ny versjon av aktivitetsplanen ligger, tenker jeg. 

La meg bare minne om at aktivitetsplanen ikke har noen nasjonal standard utover de punktene jeg pekte på i innlegget om aktivitetsplanen. Hver fylkeskommune, kommune eller skole kan ha sine egne aktivitetsplaner, altså velge hvilke punkter de vil ha med, riktignok i tillegg til kravene fra nasjonalt hold, i skjemaene som brukes. Det skriker ikke akkurat kvalitet, ei heller sikring av effekt eller å sørge for resultater. Det det gjør, er å sikre forskjeller i saksbehandlingen, og SÅ store forskjeller er det ikke i et barns behov i kjølevannet av mobbing. I versjon 2.0 foreslår jeg en overskriftsendring og to nye kolonner:

1.     Fremfor evaluering av et tiltak, heller virkningen av tiltaket for barnet

2.     En kolonne for foreldres kommentarer

3.     En kolonne for helsesektorens kommentarer

Hvorfor så enkle forslag? I dag sender skolen foreldrene aktivitetsplanen hver gang den blir endret. Med en tilleggskolonne for foreldrenes stemme, kan foreldre skrive inn barnets stemme og foreldrenes opplevelse av effekten et gjeldende tiltak har. Det er nemlig ikke alltid så lett for foreldre å bli hørt eller at foreldres uenighet/ erfaringer mot et tiltak inkluderes i en aktivitetsplan.

Samtidig med dette, er også en kolonne for helses kommentarer lurt å ta med. Helse kommer riktignok ofte sent inn i saker og da er situasjonen ofte alvorlig for barnet. Hvis helse, derimot, får skrive inn sine egne kommentarer til tiltak som foreslås, for eksempel, hvilke tilpasninger som trengs for å gjennomføre tiltak, vil det ikke bare føre til bedre kvalitet? 

Tenk på det, hvis barnets stemme kommer frem via foreldrene, er det ikke større sannsynlighet for at effekten av et tiltak blir mer ærlig? Ja, for barnet har ingenting å tape ved å fortelle foreldrene sannheten, i motsetning til hva barnet kan oppleve vis á vis skolen. Og, på den andre siden, skolens vurdering av de råd om tilpasninger helse fremmer i møter, er de gode nok? Skolen er ingen helseekspert, men helses råd kan ha avgjørende betydning for barnet. Et annet relevant punkt, er at ved å gi helse en slik stemme i aktivitetsplanen, vil en også kunne ansvarliggjøre helses rolle i barnets bedring. I mange tilfeller, er det nemlig en stor utfordring for foreldre å skaffe tilveie rett helsetilbud for barn i kjølevannet av mobbeopplevelser.

Jeg avslutter med noen spørsmål du kan tenke på: Vil hjemmets og helses stemmer direkte i aktivitetsplanen kunne begrense skolens mulighet for å kunne bagatellisere når et barn eller dets foreldre sier ifra om mobbing? Vil stemmene til hjemmet og helse kunne bidra til at skolen gis «drahjelp» til å måtte yte kvalitet og sørge for faktisk effekt for barnet i antimobbearbeidet? Kan det hende maktskjevheten ikke lenger blir så stor, fordi klage- og rettslige vurderinger vil basere seg på alle de tre partenes stemme? Og for barnet, vil ikke hjemmets og helses tilbakemeldinger gjøre at tilpasninger eller justeringer kan skje langt raskere enn i dag? Kan ikke det igjen gjøre gjenopprettingstiden kortere, læringstapet mindre og dermed sjansen for langvarige konsekvenser for barnet mindre? Det er da fortsatt barnets beste, ikke skolens, foreldrenes eller helses beste, vi er på jakt etter i antimobbesystemet vårt, er det ikke? Til slutt, kan så enkle justeringer, som to kolonner og en overskriftsendring, faktisk gjøre rettssikkerheten bedre for barnet som opplever mobbing også? Jeg spør, du avgjør.

fredag 30. april 2021

Aktivitetsplanen

 

Hva er en aktivitetsplan og hvorfor burde du, uansett på hvilken måte du involveres i skolemiljøsaker, vite noe om disse planen. Jo, fordi det er noen mekanismer i sving som de færreste snakker om, men som kan hjelpe forstå det som skjer. Det blir mye på en gang i dag, men la oss starte enkelt. 

En aktivitetsplan kalles dokumentet, som rett og slett er et vanlig tekstbehandlingsdokument, for eksempel i Word. Det samme dokumentet oppdateres etter hvert som tiltak settes inn, endres eller utgår. Hver plan gjelder én situasjon - krenkelser, mobbing, trakassering eller diskriminering. Poenget med planen, er å få med alt skolen gjør og skal gjøre. Skolen er selv forfatter av dokumentet og den som oppdaterer underveis. Når det gjelder innholdet, skal det inneholde: 

  • En beskrivelse av situasjonen, altså hvilket problem planens tiltak skal løse. Da nevner jeg bare kort at mobbing er sosiale problemer som gir større eller mindre helsekonsekvenser for barna.

    • At utfordringene er sosiale, altså gjelder flere enn bare et barn, burde tilsi at det konkrete skolemiljøet i klassen eller på trinnet gis en aktivitetsplan, og så én aktivitetsplan for saksbehandlingen for enkelteleven som ikke har det trygt og godt på skolen. Det vanligste er dessverre bare det siste.

  • Planen skal informere om hvilke undersøkelser skolen gjør. Her inngår observasjoner i klasserommet, i ganger, i friminutt og hvordan barna omgås hverandre, samtaler med elever osv. Informasjonen samles og diskuteres internt for så å finne ut hvilke tiltak skolen kan sette inn som gjenoppretter barnets trygge og gode skolehverdag.

    • Her er ferdighetene og systematikken til skolene varierende, både når det gjelder OM og hvilke undersøkelser skolene gjennomfører, som gjerne speiler skolens kompetanse på området. 

  • I tillegg til å si noe om hvilke tiltak skolen har planlagt, skal planen også si noe om når de skal gjennomføres, hvem som har ansvaret  og når de skal vurderes.
Da er det kanskje kjekt å vite hva et tiltak er? Det kan nesten være hva som helst, så lenge skolen finner det egnet for den konkrete situasjonen og lovlig. I og med at Udir.no fremmer noen eksempler på sine nettsider, foreslår jeg heller et tips for systematisering av tiltak til rektorer og skoleeiere istedet. 

I praksis, kan det gå lang tid mellom hver gang en lærer har store skolemiljøutfordringer i sitt klasserom, noe som kan sette en lærers verktøykasse over tiltak på prøve. Det er lærerne som er nærmest elevene, som kjenner klassemiljøet best. Derfor er det også lærerne som bør velge tiltak som kan gjenopprette trygge og gode skolemiljø, både i klasse- eller trinnmiljøet, men også i enkeltsaker. I tillegg er det jo lærerne som ofte skal implementere tiltakene, så de trenger all hjelp og støtte de kan få. 

Tips! Lag en tiltaksbank som lærerne kan benytte seg av, som idéressurs, til egen situasjon.

 

Når tiltak skal evalueres, er det viktigste å huske på at det ikke er evalueringen av tiltaket som er det viktigste, men effekten tiltaket har på barnet/barna.

Det er kun tiltak i skolehverdagen som skal inn i aktivitetsplanen, ikke i fritiden eller hjemme, for der bestemmer foreldre. MEN foreldres valg for barna i fritiden kan ha stor betydning for skolehverdagen, akkurat som skolens tiltak kan få stor virkning for barnas fritid, for digital mobbing osv.  

Jeg har allerede pekt på noen muligheter og svakheter i praktiseringen av aktivitetsplanordningen, men legger til et par ting det kan være kjekt å legge seg bak øret:

  • I saksbehandlingen blandes yrkesaktive, som skolens ansatte, PPT, fastleger, Bup, HABU m.fl., men også rent private aktører, dog med mest ansvar, altså en eller begge foreldrene. 

  • Det er ofte mye følelser involvert i saksbehandlingen, som skolens følelse av ikke å få det til og/ eller bekymrede, fortvilte og frustrerte foreldre. Det kan gjøre samarbeidet utfordrende, særlig når saker trekker ut i tid. Da er det skolen som må reise seg, som er på jobb og må makte være den romslige part, som fokuserer på hvilke justeringer skolen trenger å gjøre selv.

  • En klar svakhet i ordningen med aktivitetsplikt og aktivitetsplaner, er at det ikke stilles krav til den direkte effekten skolens tiltak har på barnet, ei heller konkrete resultater skolen skal oppnå med tiltakene som settes inn. Ja, kravet er et skolemiljø "som fremjar helse, trivsel og læring", jfr. oppll. §9A-2, men enn så lenge måles ikke innholdet i disse tre, hverken hos klageinstansene eller ved prøving for retten, men heller forarbeidenes uttrykk - "som med rimelighet kan forventes", som dreier seg om antallet tiltak iverksatt av skolen.
Aktivitetsplanen er i grunnen å regne som en kvittering du har med deg til butikken om du vil bytte en vare. Jeg har snakket om dokumentasjonens verdi i denne podkastepisoden. Aktivitetsplanen teller mer enn foreldres, en fastleges og samtlige andre instansers ord. Kommentarer kommer ikke inn i planen, om ikke skolen ønsker det selv. Det er på den ene siden naturlig, for det er skolens arbeidsoppgaver for å trygge og skape gode skolemiljø som skal inn i planen. Samtidig, er det en hake ved ordningen at hverken foreldre eller helse kommer til uttrykk, da det kan svekke kvaliteten og verdien av dokumentet. 

Skal du ta med deg noe fra dette innlegget, må det være at aktivitetsplanen er grunnlaget for alle senere vurderinger av saken og skolens kvalitet, for eksempel ved klage til statsforvalter eller Udir, samt ved prøving for retten. Det er altså et viktig dokument og verdt å prate om = aktivitetsplanen 2.0 om litt!

mandag 19. april 2021

#1: Et kontortips egentlig



Jeg vil tippe at du, som meg, stort sett deltar i jobbmøter der vi både vet hvem og hvor mange som kommer, samt hva møtet skal omhandle. Ofte forventes det at vi er forberedt, slik at vi bidrar til å få utrettet mest mulig i løpet av møtetiden. Kjenner du deg igjen? Hva da med det motsatte, kan det eksemplifiseres ved jobbintervjusituasjonen? Der er det jo virkelig ikke sånn. Heller preges den av usikkerhet, om hvem og hvor mange som er tilstede, hvilke spørsmål som stilles, øyeblikkssvarene vi gir og, ikke minst, den alltid-eksisterende risikoen som ligger innforstått i møtet, nemlig å ikke få jobben. Flere ganger har jeg tenkt etterpå: "Vel, vel, DET var vel ikke det beste du kunne prestere, Tine"…

Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi jeg tror saksbehandlingen i mobbesaker hadde vært tjent med å gjennomføres som jobbmøter, mens realiteten for mange er nærmere jobbintervjuer. Siden overgangen til jobbmøter kun krever noen tastetrykk, burde det enkelt la seg gjøre.

TIPS:

I innkallingen til møter til foreldre, legg ved siste utkast til aktivitetsplanen og informér om deltakerne i møtet.

Fordelene er flere:
  1. Det er normal høflighet å informere om deltakerne i møter.
  2. Å gi foreldre anledning til å forberede seg, snakke med sitt barn og kunne bidra konkret og konstruktivt i møter, for eksempel, med nødvendige tiltakstilpasninger, vil øke sjansen for bedre kvalitet og treffsikkerhet for barnet på tiltakene som velges.
  3. Tipset har potensialet i seg for å redusere tidsbruken i saksbehandlingen, noe som barnet vil tjene på.
  4. Foreldre vil kunne oppleve seg mer respektert som likeverdige parter, noe som ofte fører til et bedre samarbeidsklima.

Implikasjoner:
  • Ingen ny oppgave, kun noen ekstra tastetrykk
  • Tiltaksdelen i aktivitetsplanen må anonymiseres, som jo er en rutineendring, og kun være den delen som sendes ut (klipp og lim). Ikke verre.

Effekten av utnyttelsen av innkallingsordningen, kan vise seg stor - på begge sider av bordet, og, ikke minst, for barnet som skal hjelpes 👌


Tine