Om bloggen

Bak bloggen står Katrine Hoff, som her deler sine tanker om utdanning, skole, påbygg eller andre små og store ting i farta.

søndag 25. juni 2017

#sommerlesing 2017



Blir du med og deler hva du leser?

Det er noe eget med denne tiden på året. Mange gis anledning til å lese alt en ønsker (og ikke bare det en må). Flere med meg har sikkert en bunke eller ti med lektyre spart opp for akkurat denne tiden. Om vi deler med hverandre hva vi leser, kan hver og en av oss få tips til lektyre vi kanskje ellers ikke hadde kommet over. Det må vel være en god ide?

Ingen restriksjoner til sjangervalg. Noen kommer til å lese fagstoff, andre skjønnlitteratur. Ingen betydning om du er en lesehest eller ei. Jo flere som blir med, desto mer nyttig kan delingen vise seg. 

En oversikt vi kan bruke finner du her. Del gjerne - og bli med :-)



God #sommerlesing :-)


mandag 6. mars 2017

Fraværsdebatten er over





Et lovforslag ligger på bordet, som løser de største bekymringer ved fraværsreglene. Samtidig kan forslaget by på flere regelutfordringer i skolen, men de snakker vi ikke om.


Mange elever kan snart slippe jubelen løs. Selv om fraværsreglene ikke endres, vil det nye lovforslaget sannsynligvis treffe målgruppen bedre. Lovforslaget gir elever, lærlinger og lærlingskandidater i videregående en uinnskrenket rett til videregående opplæring, se Prop 57 L (2016-2017), side 68. Det er det grunn til å glede seg over.

Lovforslaget betyr at ingen hindres i å gjennomføre videregående, for eksempel på grunn av for høyt fravær. Dermed står heller ikke elevers fremtidsmuligheter på spill lenger. Det betyr også at særlig sårbare elevgrupper ikke vil rammes urettmessig. Reglene består, men får altså ikke like store konsekvenser om lovforslaget går gjennom. Fraværsdebatten, slik vi kjenner den, er over. Ved for høyt fravær, vil elevene kunne ta skoleåret om igjen - igjen.
"Satt på spissen, vil elever kunne gjøre det de vil med hvem/hva de vil, og ellers stikke innom når det passer."




At videregående opplæring blir en rettighet, fremfor en plikt som i grunnskolen, gjør at lovforslaget også vil påvirke andre reguleringer i skolen, som skolereglementet. Ingen handling vil kunne gi grunnlag for å miste rettigheten. Selv skolens strengeste sanksjonsmulighet - utvisning for resten av skoleåret - mister sin tyngde og verdi for elevene. Det betyr at elevene, ved overtredelse av regelverket, vil gis ny mulighet til å komme tilbake, enten til samme skole (og samme lærer) eller en skole i regionen, senest neste skoleår. Satt på spissen, kan elever i fremtiden gjøre det de vil med hvem/ hva de vil, og ellers stikke innom når det passer. De vil også kunne bli værende så lenge de vil.

Kun slag i luften?

Innføringen av fraværsgrensen har igjen vist en utfordring ved utdanningssystemet vårt. "Hvordan forholdene er, må forstås før man planlegger en strategi for endring", uttrykker professor og skoleforsker Jorunn Møller (2010) i boken Lære og/å lede. Nasjonalt nivå fanger utfordringer i skolen, for eksempel at fravær er et problem for opplæringen, men mangler praksiskunnskapen. Det er mer et spørsmål om på hvilken måte skoen trykker, ikke hvor. Har man ikke denne forståelsen, kan "endringene bare bli et slag i luften", konkluderer Møller. Med lovforslagets utdanking av fraværsgrensen, blir kanskje sistnevnte stående som nettopp det - et fraværsslag i luften?

Til forskjell fra fraværsreglene, vil ikke lovforslaget ha betydning for alle i skolen. Majoriteten av elever både møter opp, følger regler og gjennomfører skoleløpet på ordinær tid. Kanskje er det å male "fanden på veggen", men det er de få elevene, som bryter med reglene av ulike grunner, som kan gjøre forskjellen på å innføre en elevrett versus -plikt til et dilemma for skolen i fremtiden. En skole med reduserte reguleringsmuligheter og nærmest konsekvensfritt handlingsrom for elevene, kan fort få en egen drivkraft for endring - i forholdet mellom elever og skolen. Vi kan også få en ny samfunnsbekymring - ikke frafalls-, men evighetselevene. Dette var vel neppe intensjonen med Kunnskapsdepartementets lovforslag, og kan bli et nytt slag i luften.

søndag 17. juli 2016

Påbyggsforum

Her er et forslag jeg har sendt ut, om å etablere påbyggsforum lokalt, regionalt og så nasjonalt:


DET ER TID FOR SATSING PÅ PÅBYGG!
Aust-Agder fylkeskommunes kan se ut til å anerkjenne behovet for å satse på påbygg, ikke minst, ved sin søknad om midler til et frafallsprosjekt. Selv om det trolig skal favne elevmassen generelt, er der liten tvil om at påbygg vil oppta en betydelig plass i et slikt prosjekt. Kan det i denne sammenheng også være interessant å vurdere etableringen av en ny samarbeidsarena - et påbyggsforum?
Hvorfor forum for et studieprogram?
Påbygg er et så vidt annerledes studie enn alle andre studieprogram, både for lærere og elevene, at en slik etablering med fordel kan favne studieprogrammet fremfor fag. Her tas to pensumår på ett, selv om det for mange elever dreier seg om en nivåstigning fra skolestart til -slutt som går over langt flere årstrinn. Kontaktlærerne kan ha ulik fagtilknytning, utfordringene gjelder generelt og et slikt forum vil være aktuelt for alle klasselærere i større eller mindre grad.
Elevgruppene er komplekse og spenner vidt i nivå, sosioøkonomisk bakgrunn, alder og årsak til deltagelse. Her er kompetansenivået fra 4. klasse på barnetrinn til tilnærmet VG3, et alderspenn på opp mot ti år, noen veldig motiverte og andre som - mer eller mindre - er plassert her i mangel av andre tilbud. Dette gir lærere utfordringer av en annen karakter enn undervisning på studiespesialiserende studieprogram.
Det synes vanskelig å oppnå forståelse for at lærere på påbygg trenger ekstra velutstyrte verktøykasser, altså undervisningsrepertoar og -modeller. Faglig trygghet er særdeles viktig for å kunne dekomprimere og tilpasse nivå og utvikling. Kanskje viktigst, er imidlertid bruken av både repertoar og fag, såkalt "didaktisk fantasi", for å lykkes som påbyggslærer.
Andre underkommuniserte og lite anerkjente aspekter ved det å være lærer for påbyggsklasser, aspekter like fremtredende og minst like tidkrevende som de faglige, er tilpasning og omsorg. Her kommer for mange elever med utfordringer som tidligere ikke har blitt avdekket, i hvert fall ikke i form av dokumentasjon. Det kan dreie seg om (dobbel) dysleksi, dyskalkuli, ADD osv., eller spesielle tilpasningsbehov i prøve-/tentamen-/eksamenssammenheng. I tillegg kommer (alt)for mange med så store utfordringer på det personlige plan, som påvirker deres skolegang og dermed blir en del av det lærer må ta tak i.
Hvorfor bør Aust-Agder fylkeskommune sette seg i førersetet for etablering?
I dag finner utviklingsarbeid sted innenfor de ulike fagområdene, som har flertallets elevmasse, nemlig studiespesialiserende studieprogram, for øye. Det er både rett og rimelig, men siden påbyggsåret krever så vidt mye mer av lærerrollen, vil en arena for verktøykassebygging, etablering av delingskultur av tips og erfaringer, nye ideer utvikles, rammer legges osv. være hensiktsmessig.
Det er klart dette kan - og tidvis gjøres - lokalt på hver skole. Imidlertid vil det trolig astedkomme stor interesse, både på regionalt og nasjonalt nivå, om en kan satse noe høyere. Det er et stort hull i felles utviklingsarbeid for påbygg og det er dette det er ønskelig at Aust-Agder fylkeskommune setter seg i førersetet for å gjøre noe med.
Behovet er der allerede
Hvilke elevgrupper som gjennomfører studieprogrammet og hvor mange som (mis)lykkes, virker i dag å være for tilfeldig og læreravhengig. Slik kan det ikke forbli. Ønsker vi å gjøre noe med frafallsproblematikken og gjennomføringsgraden, kan et tiltak som foreslås her være med på å få til endringer til beste for elevene, i tillegg til en større kvalitetssikring og -utvikling av lærerne som underviser i studieprogrammet.
Hvert år blir jeg kontaktet av både lærere og elever fra hele landet. Lærere ønsker oftest tips og ideer, i tillegg til å spørre om hjelp og støtte. Elevene ønsker mer konkrete hjelpedokumenter, oppgaver som gir nødvendig trening osv. For meg, er det derfor liten tvil om at behovet allerede er "det ute".
Ikke mange brenner for påbygg, være seg politikere, skoleledere, lærere eller elever. Det må vi gjøre noe med, for det er ingen grunn til noe annet. Fylket har oppnådd relativt greie resultater i forhold til landsgjennomsnittet i noen år nå, noe som kan tilsi at vi er på rett vei. Nettopp derfor kan vi klare å stake ut en kursendring regionalt.     

(Forslag sendt 7. desember 2015)

lørdag 16. juli 2016

Elevene som virkelig fortjener heiarop!

Absolutt alle elever fortjener heiarop. Likevel stikker denne elevgruppen seg ut fra resten. De får til noe ikke alle andre klarer. Likevel snakker vi nesten ikke om dem. Få - om noen - politikere kjemper for dem. Blir de nevnt, er det alltid i negative ordlag. En nesten umenneskelig oppoverbakke går de, og nå skal det bli enda tøffere for dem. Stopp og tenk! Absolutt alle burde heller juble litt ekstra for og gjøre stas på dem!

Har du hørt om elevene som forsøker ta videregående skole på to år, i stedet for på normerte tre år? Forsøket skjer i Oslo, hvor en liten gruppe har blitt opptatt til ordningen, både ut fra karakterer og motivasjon (gjennom intervju). Disse (få) elevene har fått en del pressedekning og omtale og heiarop fra politikere. Slik er det ikke for gjengen jeg ønsker å heie på, selv om de har en langt vanskeligere "vei" å gå.

Uten karakterkrav kommer elevene fordi de (i) ønsker å studere videre, (ii) ikke vet hva de vil videre, (iii) fordi de ikke har fått lærlingplass eller (iv) fordi de har blitt plassert der. Motivasjonen spenner over hele skalaen, interessene fra alle yrkesfaglige tilbud like så og alderen skiller dem med opptil ti år. De går fra klasser på 15 til 30-35 elever. Nå skal de ta to pensumår på ett, i akademiske fag. Ved avsluttende eksamen blir elevene målt på lik linje med elevene som har 13 års akademisk studieløp.

Lærerutfordringene er mange. Modenhet; mens noen likestiller studiet med obligatorisk skolegang, hvor det viktigste er å fremheve sine rettigheter og overse sine plikter, er der andre som har etablert familie og hjem, jobbet i noen år og er voksne mentalt og i erfaring. Utfordringer; Mange av dem har store huller fra tidligere skolegang. De fleste har valgt vekk akademiske fag, fordi de ikke har gjort det godt i disse tidligere (og funnet yrkesfagene mer interessante, da). Ingen av dem aner hva de går til når de søker seg til påbygg, og mange av dem har i utgangspunktet liten eller ingen forutsetning for å skulle klare løpet.

Om elevene ikke har nok utfordringer gjennom skoleåret, opplever de i tillegg en manglende støtte og forståelsen fra samfunnet - fra sine nærmeste til politikere nasjonalt. De nærmeste forstår ikke hvor tøft det er, fordi statusen generelt i samfunnet er lav for påbyggsstudiet. Fra politikerhold snakkes det kun om påbygg når det gjelder gjennomføringsgrad, frafall eller strykprosent. Selv jeg har opplevd å bli klappet på skulderen i støtteerklæring, fordi jeg underviser påbyggsklasser. Det må ta slutt!

Fraværsprosenten som nå innføres fra høsten av, gagner kanskje andre elever, men ikke påbyggselevene. Strammere rammer vil gjøre studiet enda tøffere for denne elevgruppen, og det vil (trolig) slå veldig uheldig ut. Skal de klare det tøffe løpet studiet innebærer, må vi, lærerne, gis anledning til å skape det rommet elevene trenger for å komme i mål.

Lite visste jeg hva jeg gikk til da jeg flyttet til Arendal for å ta over en påbyggsklasse. Siden har disse elevgruppene blitt mine fantastiske krigere. Uansett hvilke utfordringer de har kommet inn i mitt klasserom med, har hver og én reist seg - skritt for skritt - og kommet seg vel i mål. Disse elevene er unike, i alle ordets betydninger. Statistikken sier at 1/3 av elevene ikke kommer gjennom studiet. Den nye fraværsprosenten bekymrer meg, både for at dropout-satsingen har vært bortkastet og at innføringen blir den siste dråpen for hva gruppen tåler. Dette er en gruppe elever som virkelig trenger tilpasset opplegg, og derfor burde de gis det "rom" vi lærere ser de trenger. La oss vise at vi heier på dem, slik de fortjener!

torsdag 14. juli 2016

Utfordringer med spill i skolen


Hva om spill i skolen ikke dreier seg så mye om lærerne, men heller om politikk og spillene i seg selv? Det var en ny tone for meg. 

Under World Learning Summit 2016 i Kristiansand for noen uker siden, holdt spillentusiasten Björn Berg Marklund et foredrag om nettopp spill i skolen. Med mål for øye å skulle finne frem til de virkelige gode argumentene for (mer) spillbruk i skolen, må det ha vært nedslående å komme til sin konklusjon - spillbasert læring anbefales ikke nå!  

Eksisterende forskning speiler ikke virkeligheten
Marklund har forsket på svenske barneskoler, og finner at klasserom ikke er rustet for forskning på spillbruk. For i det hele tatt å kunne forske på området, opplevde han å måtte intervenere så mye, både før og under studien, at det ikke lenger kan sies å speile virkeligheten. Han trekker det så langt som å si at hans og tilsvarende studier må regnes som ren AI-forskning.

Ikke rustet for spill
Klasserommene mangler både nødvendig maskinvare som (ofte) trengs, i tillegg til antall spill. Begge deler er kostbare. Så lenge en heller ikke kjenner til spills læringseffekt, særlig over tid, blir dagens bruk for snever og tilfeldig - en sjanse skolen ikke kan ta seg råd til. 

Ulikt fokus
Spillene er oftest utarbeidet med annet formål enn læreplaner. Det kan være problematisk å finne fagtilknytning nok i spillene. Hvor mange kompetansemål kan en finne innenfor et fag i hvert spill? Om et spill er kult for elevene i dag, vil det være like kult etter jevnlig bruk over flere måneder/ år? Vil tiden brukt på spill gi tilsvarende læring som annen undervisning? Marklund virker skeptisk. Idag mener han det er et sjansespill.

To ting må skje
Først når en  får en nasjonal satsning på spill i skolen, vil en kunne få bygd opp nødvendig infrastruktur, mener Marklund. I tillegg mener han en slik satsning vil kunne åpne for inngåelse av avtaler med spillutviklere, om å bygge spill med mer eller mindre direkte tilknytning til fag/ læreplaner/ delområder. 

***
Marklunds ønske, om å finne argumenter for at spillene han spilte og kjente til hadde en plass i skolen, fikk et uventet utfall. At det var lærerne som var de som hindret spillbruk, fant han ikke stemte, men heller utstyr- og spillmangel generelt. Så lenge læringseffekten er for usikker og hvis det skal bli aktuelt og forsvarlig med spillbruk utover ren "happenings", om en skal ta Marklund på ordet. 

Du kan lese mer om Marklund og hans arbeider her.

tirsdag 14. juni 2016

Change in education - All actors to the table



Day one of the World Learning Summit 2016 is over. Speakers and moderators have given their insights on thoughts and ideas for future learning. Many of them spoke of the gap between what the students are motivated by and what takes place in the classroom. One spoke of tech not being the driver of change, another of the need of meeting places. I'll address both, and then add one important party, that is if we really want change in education AND a more up to speed tempo than we currently experience. Other branches do this, why don't we?

Mr. Michael Shanks addressed tech not necessarily being the driver towards the 21st Century skills. Yet, this is what we read and hear most of, isn't it? Instead, collaboration of our various skills could be the driver. I agree. Also addressed today, was the need for meeting places between educators and private actors working in the learning and education area. Bringing both parties to the table is, at present, no easy task. Even looking passed the emotions, there are so many hurdles to overcome that the it seems too difficult. Nonetheless, I would like to add another party to the table - the party who really can make an impact on the development - the politicians.

I've previously heard Mr. Michael Fullan emphasize the importance of a dialogue and collaboration with politicians, both in respect of the course to be made for as well as having an impact on future learning. Adding this to the above, why don't we bring all head actors working with and for learning and education - as well as the Education Minister and his/her staff - to the same meeting place?

Other branches have similar conferences every year, some of which are even "closed" for the media. What such latter conferences do - besides their agenda, is that they enable informal meetings (which would otherwise not occur). Informal meeting places are, as many of you know, often considered "the places to be", because they offer the chance to narrow gaps, gaining mutual understandings, setting out courses and accelerate development - all of which we desperately need in our educational system - NOW!

My point is, even though such meeting places are unheard of, and might even be unthinkable, in education today, maybe we all need to stop complaining on an education that lacks preparing for the working skills needed, a system and tech being outdated, the tempo being too slow, how to keep private actors out of our schools etc.? Maybe it's time to facilitate a meeting place for our branch, with all relevant parties included, making them communicate and collaborate? Should this become a "must be there"-meeting place, it has the potential of making actual change.

Other branches do this every year. Why don't we?

lørdag 9. april 2016

Smart kartlegging

Vi må kartlegge med en gang - i det første møtet med elevene! Hvor mange ganger hører vi ikke og leser rapporter som bekrefter at tidlig innsats er viktig og avgjørende for elevenes utbytte av skolegangen? Kan vi da sitte på hyllen og vente med kartleggingen? Klart vi må kartlegge alle, og det med en gang! 

Uvisst hvorfor, dukker fjorårets innlegg "Hvorfor skal alle barn kartlegges?" av dosent Hilde Traaviks opp igjen på Facebook i disse dager. Her er hun på jakt etter å få klart svar fra politikerne på hvorfor kartlegging er en plikt for alle elever, også de ressurssterke. Temaet hun tar opp, om politiske inntreden i lærerhverdagen er noe å diskutere, men så er også kartleggingspraksisen. 

Politikernes rolle i kartleggingen er ikke til beste for elevene eller lærerne. Trenden, om å styre lenger og lenger inn i klasserommet, er ikke tjenlig og må stoppes. Imidlertid kommer de til å fortsette med innblandingen helt til vi setter foten ned. Det er her vi må bli forutsigbare, for så lenge det står og faller på hvorvidt den enkelte lærer kartlegger tidlig, blir utdanningen for tilfeldig. Eksempelvis, avdekker jeg hvert år elever med behov for ekstra hjelp, som ikke har blitt fanget opp før de kommer til meg - på VG3/VG4-nivå! Det er ikke godt nok, og det gir politikerne et spillerom å kunne benytte seg av. Vi står vi klare for hugg. Og det utnyttes selvfølgelig. 

Måten vi kan få tilbake makten på i kartleggingsspørsmålet, vil være å endre praksis - alle gjennomfører kartlegging første dag/ time med nye elever. Jeg tror det vil gjøre noe med oss, at vi blir mer rakrygget og enklere kan sette en stopper for politikernes innblanding av verktøy og metoder. Før vi kommer dit, vil makten forbli hos politikerne - til hverken elevene eller vår fordel.