En engasjert pedagogisk stemme med særlig fokus på praksisutvikling i arbeidet mot mobbing.

tirsdag 4. januar 2022

Nytt år, ny mulighet!

 



LÆRERE OG FORELDRE

Så, hvordan står det til med utfordringene i mobbesaker? 

Hadde det ikke vært kjekt å kunne spørre noen når en lurer på noe i arbeidet mot mobbing og mobbesaker/ skolemiljøsaker? Vel, det har du nå muligheten til:

Torsdag kl. 19 er det lærerhverdagen og utfordringer i skolemiljøsaker som tematiseres på direkten. Her kan du både få tips, velge å stille spørsmål eller egne erfaringer fra praksis. 

Fredag kl. 18 er det foreldrenes tur. Også her er det utfordringer i mobbesaker som tematiseres, men da tilpasset typiske foreldreutfordringer i møter med offentlige instanser. Tips deles, en kan stille spørsmål eller velge å lytte til andres erfaringsdelinger. 

Jada, jeg vet...

Det er nytt år og nytt semester. Likevel er det koronasituasjonen som tar mye av fokuset og tiden. Full forståelse for det, altså. Virkelig! Det er bare det at elevenes behov, sakene og arbeidet ikke stopper opp av den grunn

Blir du med?

Det skjer på Clubhouse:


LÆRERE, KLIKK HER                                                FORELDRE, KLIKK HER

lørdag 11. desember 2021

Undervisningsinspirasjon?

Midt oppi mobbesaker og antimobbearbeidet, har det tikket inn overraskende mange forespørsler fra ukjente lærere. De har ikke vært på jakt etter tips og råd tilknyttet skolemiljøsaker, men heller undervisningsinspirasjon. Så utrolig gøy! Kanskje kan noen av forslagene få frem dine knakende gode ideer også, som antakeligvis akkurat nå befinner seg gjemt under et hav av rettebunker, et sted på PC'en eller langt bak i hukommelsen?

Okey, før du leser forslagene nedenfor, kan være kjekt å ha i bakhodet at det har vært svært ulike utgangspunkt hos lærerne som har tatt kontakt. Det de virker å ha til felles, er at akkurat nå fungerer det ikke helt i undervisningssituasjonen. Noen har vært helt på felgen, noen usikre, noen nye og noen med ulik grad av utfordrende klassemiljø osv. Fagene og trinnene de underviser i er veldig sprikende, noe som speiler seg i type forslag.

Hva betyr det? Kan de samme ideene funke likevel? Klart, de kan! På samme måte, kan det godt hende at noen/flere av ideene ikke egner seg til akkurat for din gruppe, på ditt trinn, i ditt fag eller på den måten det foreslås, men det er heller ikke tanken bak. Poenget er å fritte til din didaktiske fantasi eller til en idé/ et opplegg du allerede har liggende.

Utgangspunkt er tatt i to typiske oppgavetyper - "spørsmål og svar"-oppgaver og diskusjonsoppgaver, som begge er enkle å tilpasse andre type oppgaver.

Klar?


Her er det jo et hav av muligheter, men hva med;

  • å lage en rebus
  • at elevene lager et kryssord
  • som en presentasjon, f.eks. en tale, sang, et nynorskdikt eller gis en forhåndsbestemt sinnsstemning/rolle (stum 18-åring, blid 90-åring, sur tenåring, dritlei 6-åring etc.)
  • som en aktivitet, f.eks. et radioprogram (der medelevene sitter med ryggen til tavlen) eller et orienteringsløp med oppgaveposter i gangene og/eller utendørs (hvis poster gjerne er å finne hos gymlærer)
  • digitalt, f.eks. ved at en oppgave skal besvares gjennom bruk av leker ute i naturen og tas en bildeserie av (på f.eks. fire bilder) og gis en passende tittel
  • at elevene gis svaret, men skal lage spørsmål



Det enkleste å gjøre, er å variere elevenes situasjon, herunder

  • å sitte på pultene
  • å diskutere under pultene
  • å rulle ut en gråpapirrull på diagonalen i klasserommet og la diskusjonen foregå skriftlig (f.eks. liggende på magen), der elevene kommenterer og argumenterer på hverandres ytringer
  • gå og diskutere/ løse et komplisert tema/problem/argument etc. i gangene eller utendørs
  • løse en oppgaverekke to og to, så sammenligne svarene med en annen gruppe for så å dele klassen i to og diskutere konklusjonene internt og til slutt på tvers av rommet 


Noen markedsfører "en frukt om dagen...", men det er da minst like viktig med "en god latter i undervisningstimen..."? Høres det svulmende ut, var det ikke meningen, men heller å inspirere til en semesteravslutning med noen latterfylte og gledelige øyeblikk i undervisningssituasjonen, og - ikke minst, å gå ut i ferie med den gode magefølelsen som er så deilig! 


God innspurt!

tirsdag 10. august 2021

Hvilken kundeopplevelse gis foreldre i skolemiljøsaker?





Å sammenligne skolen med selgere, kan synes som et overtramp for en hel yrkesgruppe, meg selv inkludert. Kan det likevel ha noe for seg i arbeidet mot mobbing og i skolemiljøsaker. Ja, mer enn strategiene benyttet så langt?

I fortsettelsen av ukens argumentasjon for hvorfor en slik sammenligning kan være mer tidsriktig - hør podkastepisoden her, har jeg blitt spurt om å konkretisere hva jeg tenker på. Du vil bli overrasket over hvor små justeringer det er snakk om, men også hvor stor effekt de kan få for samarbeidet, tidsbruken og forholdet skole-hjem.


Forholdet skole-hjem

Kort oppsummert, tar podkastepisoden utgangspunkt i endringsbehovet som så mange kjenner på i saksbehandlingen i skolemiljøsaker. Fremfor å fortsette langs "same procedure as every year, James", spør jeg hva som ønskes endret, hvordan en ønsker å ha det og hva du kan gjøre - uavhengig av om "du" er rektor, lærer eller forelder. Videre, utfordres dagens møtekultur og holdningen generelt til foreldre. Det er i denne sammenheng at sammenligningen med selgerbransjen har en funksjon. 

Skolen er jo ikke helt som andre bransjer, selv om det kan være likhetstrekk på ulike områder. Kanskje kan en si at gjennom "avtalen" mellom staten og foreldre, blir forholdet skole-hjem tydeligere? Dette avtaleforholdet ser ut til å ha gått litt i glemmeboken, men det er viktig. Avtalen er faktisk en transaksjon: Foreldre "kjøper" tjenesten opplæring og "betaler" i form av sin plikt til å sende sine håpefulle til skolen i x antall år. Som ved ethvert annet kjøp foreldre gjør, vil det knyttes forventninger til kvaliteten på "varen" (opplæringen) og særlig re. ivaretakelsen av sine barn. Det er i en slik tankegang, at jeg tenker vi kan snakke om et kundeforhold mellom foreldre og skolen, der foreldre er kunden og skolen er selger (og ikke avtalepart, for det er staten). Forholdet aktualiserer også begrepet "kundeopplevelse", tenker jeg. 


Foreldres kundeopplevelse?

Fremfor å ty til strategier som distanserer skolen fra hjemmet når det stormer - at foreldre er støy, vanskelige eller "om de bare hadde...", vil det å skape gode kundeopplevelser i f.eks. saksbehandlingen i kjølevannet av at mobbing, trolig være langt mer fruktbart for alle parter. Ja, det er uvant å tenke slik, men heng med litt til. 

En selgers læresetning er, som du vet, "kunden har alltid rett" (også når det ikke er tilfellet).  Kundeopplevelser er knyttet til grad av service, produktkvalitet og soliditet, som vurderes av kunden, ikke selger. Også foreldre kan sees på med slike briller. Foreldre er privatpersoner - skolens kunder. Som kunde, vil det være forunderlig om ikke foreldre reagerer når kjøpet, servicen osv. ikke holder mål. Vi snakker jo om den største verdien foreldre har - barnet. 

Kunder klager, kunder sier ifra, men det er ikke mange krav en kan stille til kunden. Forventningene til selger, derimot, er å takle alt som måtte komme dens vei og kanskje til og med yte ekstra service for å kompensere og blidgjøre kunden. Jeg er klar over at en slik tankegang virker fremmed å skulle trekke inn i skolemiljøsaker, men hva om den ikke rokke ved skolens - og ditt, virke? Heller tvert imot, hva om det åpner for bedre samarbeidsklima og fremdrift i saken?


Klar for konkretisering? Here goes: 


Tips

Her er åtte tips du kan vurdere:

  • En henvendelse om mulig mobbing fra foreldre, er kanskje ikke verre enn at en del av skolemiljøet trenger oppmerksomhet? Hvordan du møter foreldrene, er kanskje både i tråd med hvordan du selv ville ha ønsket å bli møtt og kravet som stilles i situasjonen, nemlig å forsikre foreldrene om at bekymringen vil bli tatt tak i umiddelbart?
  • Å lytte - og lytte godt, til det foreldre forteller, vil avdekke hvilke justeringer som trengs. Selv ved uenighet mellom skolen og foreldre, vil jo effekten tiltak har på eleven alltid være den viktigste ledesnor. Et tips her, er å se temaer foreldre stadig gjentar i møter, som tegn på at foreldrene bare trenger en bedre forsikring enn de er gitt på at skolen fanger opp og tar tak i akkurat det temaet/ området. Et annet tips, er å se skillet mellom lærers opplevelse og foreldrenes fortelling som en mulig situasjon der eleven ikke er helt trygg på de voksne i skolen akkurat nå og at relasjonen mellom dem trenger en gjenoppfrisking. 
  • Å få utdelt dokumenter i møter og ta beslutninger på strak arm, er det vel få av oss som er glad i eller gjør at vi presterer på vårt beste? Hvis det ikke allerede er en rutine, anbefales å ta med utkastet til aktivitetsplan som vedlegg i innkallingen til møter. En kan enkelt operere med anonymiserte aktivitetsplaner og et vedlegg i e-post krever kun et par tastetrykk. Effekten? Å gi foreldre opplevelsen av å være del/ part i saken og - i samme slengen, bedre fremdriften
    = en vinn-vinn situasjon for alle.
  • Nei, det kan ikke stilles krav til foreldre, ei heller oppfordres til solidarisk støtte til skolen i gjenopprettingsprosessen før skolen selv viser tilsvarende solidaritet i retur. Når det er sagt, å oppleve at skolen er solidarisk, trenger ikke kreve mer enn at foreldre opplever et faktisk samarbeid, ser bedringstegn hos barnet sitt og erfarer en redelighet i saksbehandlingen. Kremt, du vet at det betyr at skolens trusselkort er (mer enn) modne for å havne i arkivskuff 13? 
  • Hold tempoet oppe. Tiden er viktig, både for elevens (helse)konsekvenser og for sakens kompleksitet. Har skolen allerede en mal/ standard for fremdrift, kan den jo deles med foreldre, slik at de henger med på hva som skjer sånn cirka når. PS! Her er det altså tid å spare bare med en mal!
  • Vær ærlig i dokumentasjonen. Det er ingenting å tjene på å sette foreldre eller eleven i dårlig lys. Mobbing rammer jo mer eller mindre tilfeldig i miljøer som åpner for det, og når det skjer i skolehverdagen, er det vel skolen som må feie for egen dør og ikke foreldrenes? 
  • Melder eleven eller foreldre inn skolemiljøsaken og skolens arbeid til statsforvalter, er det kanskje ikke verre enn at de opplever at skolens hjelp ikke kommer raskt eller godt nok? Så enkelt.
  • Til slutt, når skolemiljøsaker avsluttes, hvilke ordninger har skolen for det? Hva skjer for eleven? 


I et samfunn anno 2021, er det liten tvil om at forventningene til skolen er altfor høy på så mange områder. Tanken bak disse tipsene, er å få til en utvikling (og bedring) enkelt. Her skjer det ved et lite perspektivskifte og småjusteringer, som igjen kan spare tid og gjøre utfordringene mellom skole-hjem langt enklere å forholde seg til for deg. 

Tvi-tvi i det å skape gode foreldreopplevelser i møte med skolen - og deg!

Tine


Klar for flere tips (som også kan utfordre), anbefales lydopptak, aktivitetsplanen og A-plan 2.0


onsdag 4. august 2021

Skoleåret 2021-22: Ikke på hæla, men frampå!

Denne uken har jeg fått meg en skikkelig på tryne. Du så kanskje lappen jeg skrev og la ut? Ja, den om foreldre og lærere i sosiale medier for tiden? At de gruer seg til skolestart for hverandre? Hvor gale-Matthias er ikke det? Og jeg, som hadde tenkt å fortelle om læreren og det som skjer akkurat på denne tiden - spenningen som vokser, nysgjerrigheten, fagnerden som våkner til liv osv., men dette er det viktig å ta tak i. Voksne som gruer seg for hverandre, bærer ikke bud om en velfungerende mobbevakt. Kan vi kan snakke om begge deler – både hvordan ta tak og komme videre? Klart, vi kan!

(Du kan høre podkastepisoden her)

 

Inngangen til august er en fantastisk tid på året, i hvertfall i min "bok". Jeg kjenner det på magen. Ja, for selv om jeg ikke lenger står i klasserommet, er det som om kroppen fortsatt har skolerytmen inne. Det er tiden overskuddet begynner å melde seg, tankene trekkes stadig oftere mot ideer til opplegg og innhold. "Åh, dette kan bli et kult opplegg", sier jeg litt for ofte. Og SOM jeg tenker på elevene, hvem de er, hvordan møte dem bedre, fange dem og sørge for en reise de aldri glemmer. Ja, mer som dette.



Og denne "alle muligheter er åpne"-følelsen har jeg tatt med meg videre, til arbeidet mot mobbing - i det å finne enkle løsninger på en situasjon som kan virke så komplisert. Ja, tro det eller ei, jeg er faktisk akkurat like motivert, akkurat like gira på å gå på et nytt skoleår! Klart, mobbesaker kan løses bedre!

MEN så en morgen denne uken, sitter jeg og skroller i sosiale medier, og DER, folkens, er det jeg leser helt uvirkelig. Jeg leser:

Jeg er lærer… Allerede etter sommerferien startet begynte jeg å grue meg til høsten og et nytt skoleår. Jeg gruer meg for å ikke strekke til. Jeg har nye fag som skal utvikles, det er mange nye krav i forhold til ny læreplan, det er alt for liten tid til undervisningsplanlegging i skolehverdagen og frykter igjen sene kvelder og en sliten kropp, det er "angsten" for klager fra elever og foreldre og rektor.

En relativt nyutdannet lærer, men likevel. Hakeslepp! Og ikke bare det, men følelsene som kommer til uttrykk hos denne enkeltlæreren, OG de mange som kommenterte mye av det samme! Hvis du kjenner meg, vet du at jeg tenkte: "Det er ikke mulig!!", men det er det altså. Lærerhjertet mitt blør! Ingen trygghet, positiv selvfølelse eller opplevelse av tilstrekkelighet er å spore her. Hvordan har vi kommet dit?

Hva gjør at lærere kan grue seg til å by på sin fagkunnskap, være kreativ i oppleggsløsningene og i det å skape knallgode klassemiljø? 

Det er sikkert mange ting å peke på, men glemmer vi litt hva som er viktigst i lærerrollen når en ny lærer kan føle det slik? Ja, for det er så lett å hive ting som ønskes forbedres over på skolen og dermed lærerne. Kanskje har en presset på for mye, slik at det superduperkule ved jobben drukner litt i en jobbhverdag som kan oppleves overveldende? Hvordan og – ikke minst, HVEM skal heise disse lærerne opp igjen – og det før skolestart? Vi må ha lærerne klare for de 30’ish ulike behov og utfordringer det innebærer, kjempegira og med overskudd til å serve elevene, ikke bakpå og overkjørt!

Hvordan kan jeg bidra? Her er noen anbefalinger og ideer:

  • Til politikere og strateger i utdanningssektoren:

  1. Vi har prøvd antimobbeprogrammer, lovreguleringer, aksjonsplaner av ulike slag, ombud, utvidelser av klageorganer, kompetanseutvikling osv. osv., - og det har vi gjort i over 40 år! Kanskje må vi innrømme at det har vært gjort uten helt å forstå de ulike parters behov, hva som kreves av hver enkelt eller ferdighetene som må ligge til grunn for å skape kvalitet, uten å se effekten og konsekvensene av tiltaksplanen mot mobbing - for den enkelte rektor og den enkelte lærer, og, ikke minst, for innbyggerne, altså foreldrene og særlig det enkelte barn! Kan skoleåret 2021-22 være året hvor det gjøres en ekstra innsats for å hjelpe partene på områder utenfor skolens ekspertområder, som i mobbesaker, ved funksjonsvariasjoner, skolevegring osv., som jeg snakket om i podkasten forrige uke? Og så:
    • Finn ut hva som går under radaren i mobbesaker. 
    • Hent inn folk som faktisk har erfaring med mekanismene i sving mellom voksne i enkeltsaker – flere enkeltsaker på ulike steder i landet. 
    • Skaff tilveie registre som fanger opp tiden som går med i slike saker og utviklingen for barnet. Først da kan strategier for videreutvikling bli treffsikre. 
    • Og valget av straff? Vel, med forståelse hadde det vel hett obligatorisk kompetanseutvikling? Just saying.     


  • Til skoleeiere:
  • Bygg tiltaksbank med tiltakene som faktisk settes ut i praksis!
  • Bruk anledningene du har til å la skoleansatte få øve på ferdigheter de trenger på de utenomfaglige områder, men også til å inspirere gjennom å gi enkle og konkrete tips til grep skoleansatte kan ta når situasjoner oppstår - og tilby støtte. 
  • Lytt – og lytt godt, til innbyggernes stemmer. Jeg tenker særlig på stemmene som ikke kommer frem på papiret, altså barnas og deres foreldres stemmer. Deres opplevelser gir deg nemlig svar på hvordan antimobbesystemet fungerer i praksis i ditt område. Kanskje du kan vurdere forslagene jeg fremmer i podkasten om aktivitetsplanen - A-plan og A-plan 2.0, og utvide planen til å inkludere foreldrenes og helsestemmene også?

  • Til lærere som gruer seg til skolestart, og andre som trenger det:
Det er ingen vits i å gå rundt grøten. Finn gløden for jobben igjen! Bare det, for det du brenner for er også det som gjør akkurat deg til den trygge og solide læreren dine elever trenger! Her er noen ideer til hva du kan prøve:

  • Hva om du fremprovoserer gløden din tilbake, for eksempel ved å bestemme deg for å gjøre noe helt nytt ved skolestart – et nytt opplegg første skoledag, f.eks. som bryter eksisterende sosiale gruppehierarkier og skaper grobunn for å bygge et nytt? Det vil sette i gang kreativiteten, få deg til å dykke ned i idébanken din, tenker jeg. 
    • Kanskje kan du også gi elevene en «gave», dette skoleåret, som bevisstgjør elevene selv på den reisen de er på gjennom et skoleår eller de årene du skal ha klassen? Et brev til seg selv, kanskje?
    • Er det et særlig tøft faglig år, kan du kanskje også gjøre de nærmeste rundt eleven oppmerksom på hva året innebærer og hvordan de rundt kan hjelpe?
  • Det kan også være en idé, et opplegg eller et faglig tema du har lekt med i tankene lenge, men som det aldri har blitt tid eller anledning til å lage ferdig. Kan du lage det nå?
  • Hva gjør og sier du selv til elever som mister sin glød, motivasjon, læringsglede osv.? Kan det du sier være midt i blinken å bruke på deg selv? 
Nei, gløden fikser ikke alt, men jammen hjelper den på! Du finner eksempel på mitt opplegg første skoledag i denne bloggposten

Okey, med alt det nye – fagfornyelsen, pandemirestriksjoner og -endringer, oppå den allerede overlessede jobbhverdag, hva om du gir deg selv ett mål for skoleåret? Kun ett. 

Hva om skoleåret 2021-22 er året du bestemmer deg for at uansett antall nye og eksisterende oppgaver, så skal det i hvert fall ikke stå på klassemiljøet? 

En kommer nemlig langt, både som lærer og elev, i et godt miljø! Det er ikke noe nytt. Du vet det også. Ikke minst, er det "smittsomt" og løser floker enklere. Kanskje trenger en ikke ha flere mål for å skape de klasserom du trives i, elevene blomstrer i og der det meste faller på plass? Klart, det er mange flere oppgaver å løse, men kanskje verdt å vurdere likevel? Fra meg til deg:


You fix! 


Og min plan? Jeg skal være kick-ass god på å gi støtte og drahjelp til alle voksne i arbeidet mot mobbing og mobbesaker. Det inkluderer deg også, om du skulle trenge det :-) 

Tine

lørdag 22. mai 2021

Dokumentasjonens verdi i mobbesaker

 Litt flåsete, men dog...


DET SOM STÅR PÅ PAPIRET

Hvis du går inn i en butikk og ber om å få bytte en vare du har kjøpt, blir du bedt om å vise kvitteringen for kjøpet. Det er så vanlig at vi ikke reagerer på det lenger. Ingen setter spørsmålstegn ved kvitteringens sannhet. Hva sier det egentlig om verdien av ditt ord, hvis det hadde vært deg? 

I skolen, ja, i hele samfunnet egentlig, har dokumentasjon fått en slik funksjon - av å skulle være mer sann enn det uttalte ord. Vi aksepterer det i sykemeldingsordningen i jobbsammenheng, der leger skriver ut «kvitteringen» som bekrefte at du faktisk er for syk til å gå på jobb. Skolen går faktisk lenger, for eksempel i vgs, der legen skriver «kvitteringen» som bekrefter at både barnets og ditt foreldreord er sanne – barnet er for sykt til å gå på skolen. I mobbesaker, er det skolen selv som skriver «kvitteringen», både om mobbingen og de tiltakene som settes inn. Det har noen utfordringer. 

Er ikke nettopp mobbing et tegn på at det er skolen – eller skolemiljøet, som er sykt? Hadde skolen vært et menneske, hadde vi ikke sagt at skolen trenger en lege, både for å undersøke, teste og finne frem til rett diagnose og medisin? Men vi sier ikke det i antimobbesystemet. Vi sier at skolen selv ikke bare kan være lege på egen virksomhet, men også lege for barna involvert i mobbingen.  

Og da må jeg bare spørre: Hvor sannsynlig er det at du ville ha skrevet en e-post til sjefen din og fortalt hvilke mangler du har i jobben din, hvilke feil du har gjort og gjør og hvor lite peiling du egentlig har på hvordan du skal løse en eller annen oppgave? Hvor mange ganger kunne du ha gjort det uten at det hadde fått konsekvenser for jobben din? Hadde det ikke vært mer sannsynlig at du hadde kommet med bortforklaringer, forsikringer om at oppgaven vil bli gjort snarest eller at du rett og slett hadde lagt skylden over på noen andre? Er ikke det bare menneskelig? 

Kan vi egentlig forvente det motsatte fra en skoleledelse i mobbesaker? Skoleledelsen har også en sjef – flere faktisk. Den egeninteressen av å legge ut om egne mangler og feil som kunnskapsdepartementet tok utgangspunkt i da skolemiljøloven skulle lages, den egeninteressen deles nok ikke helt av lokale politikere, som jo ønsker å fremstå i mest mulig positivt lys for innbyggerne, som en kommune som tar tak i mobbing. Likevel sees skolens «kvittering» - altså aktivitetsplanen, på som et bevis for hva som skjer i praksis i mobbesaker. 

Verdien aktivitetsplanen er gitt, for sannheten om hva som faktisk skjer, kan utfordres på to måter:

  1. Konsekvensene av å tilkjennegi egne mangler/feil, gjør sannheten mindre sannsynlig at kommer til uttrykk på papiret. Likevel er det som står på papiret, i aktivitetsplanen, det som danner grunnlaget for all senere vurderinger av andre instanser, for eksempel ved klager eller prøving for retten. Det gjør jo at det som står i den er viktig er sant.

  2. Om aktivitetsplanens innhold er viktig, hvor er så stemmene til de øvrige voksne involvert i saksbehandlingen? Vi snakker om høyt kvalifiserte mennesker her, med solid kompetanse på ulike sider ved akkurat dette barnet, være seg fastlege, Bup, HABU, PPT, kontaktlærer og ikke minst deg, som forelder. Er alle diskvalifisert til ord uten verdi?

Er ikke dokumentasjonsordningen mer å kunne sammenligne med kvitteringen for kjøpet i butikken du ønsket å bytte varer i, nærmere bestemt den ansatte som tastet inn varen og beløpet før kvitteringen ble skrevet ut? Den ansatte kan ha gjort feil, noe som gjør at kvitteringen er feil. Ditt ord gis ikke verdi, og den ansatte vil motsi at det er gjort feil for alt det er verdt for å slippe unna konsekvenser. Og i møte med butikken, er du den svake part og prisgitt den butikkansattes handlinger. Kvitteringen motbeviser ditt ord. Det blir ikke noe bytte av vare i dag.


torsdag 20. mai 2021

Lydopptak i mobbesaker

 


Hva tenker vi om lydopptak?

Hvordan stiller du deg til lydopptak? Og hva om du først ETTER en telefonsamtale eller et møte finner ut at det du har sagt er tatt opp, hva tenker du om det? Hadde det spilt noen rolle om du hadde visst om det på forhånd? Og, ikke minst, hvorfor melder dette behovet seg for foreldre i mobbesaker? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan. 

Du kan høre episoden her.

 


Det kan hende at du ikke har hørt om foreldre som tar lydopptak av telefonsamtaler eller fra møtene. Da har kanskje samarbeidet ikke reist det behovet, det har kanskje ikke blitt nødvendig eller tanken rett og slett ikke har slått deg. Min erfaring er at foreldre tar lydopptak når det som sies over tid ikke stemmer med det som står på papiret, eller når påkjenningene begynner å bli så store for dem at de ikke husker hva som blir sagt i møtene, eller når det blir så mange på møtene at de ikke har en sjanse til å få med seg alle fagrådene som gis av de ulike instanser eller når bare den ene har anledning til å gå på møtet og den andre ønsker å få med seg hva som har skjedd. La oss grave litt i disse årsakene:

  • I sistnevnte eksempel, altså der bare den ene har anledning til å gå på møtet, kan vi vel lett akseptere og forstå ønsker å få med seg det som har skjedd, så den lar jeg ligge.

  • Vi må ikke glemme at foreldre fortsatt bare teller maksimalt to personer, mens det kan delta mange fagpersoner. Nå skal jeg innrømme at jeg har ikke vært i møter med flere enn 15 fagpersoner som representerte det offentlige og en aleneforelder som representerte hjemmet. Ja, og så var jeg der. 15 fagpersoner! Selv på en helt vanlig hverdag for en helt vanlig person, kan nok en slik situasjon både oppleves overveldende og være vanskelig å fange opp alles anbefalinger og råd fra, ikke minst, om det er meningen vi samtidig skal ta noen kloke beslutninger når det gjelder tiltaksforslagene/-justeringene for barnet vårt. Kan vi ikke ha forståelse for dette eksemplet også?

  • For noen oppleves skolen og disse møtene belastende for foreldre. Jeg er jo et skolemenneske, så jeg har spurt. For noen kunne vi like gjerne ha snakket gresk, for andre er det hva tiltak eller justeringer egentlig betyr – for barnet, for tryggheten og hva som egentlig forventes av  foreldrene selv i det som foreslås. Dette er usikkerhet vi lett kan bli flinkere på å møte, slik at ikke møtene oppleves så belastende. Og det leder meg til det siste eksemplet.

  • Når det som sies eller avtales ikke stemmer med det foreldre opplever har blitt sagt eller man har blitt enige om enten ikke oppleves å skje i praksis eller ikke synes i dokumentasjonen, blir foreldre veldig alene med sin oppfatning. Ikke helt ukjent, er også deres opplevelse av dokumentasjonens fordreining av situasjonen, kanskje insinueres feil og mangler foreldrene ikke kjenner igjen hos barnet, eller at foreldrene settes opp mot hverandre på papiret, eller at det hintes til feil og mangler hos foreldrene selv. NÅR denne opplevelsen av å bli utsatt for urett gjentas flere ganger og over tid og der foreldrene ikke opplever å ha noe de skulle ha sagt, så opplever de både avmakt, men også kampvilje. Hold an to sekunder, sa jeg ikke akkurat  (i) utsatt for urett, (ii) gjentas flere ganger over tid og (iii) opplever ikke å ha noe de skulle ha sagt? Hvis vi bytter ut «urett» med «vold», så snakker vi faktisk om definisjonen på mobbing. Det er litt å tenke på og stiller kanskje foreldres bruk av lydopptak i et litt annet lys? 

La oss snu mynten og se lydopptak fra skolens side. Hva gjør informerte lydopptak med oss i møter eller telefonsamtaler? Og hva gjør lydopptak vi først finner ut av i ettertid?

Som du vet, er jeg jo en entusiast i arbeidet mot mobbing, og snakker titt og ofte om behovet for bedre kvalitet og direkte effekt for barna av det voksne beslutter og faktisk gjør i dette arbeidet, ikke minst innenfor skolens fire vegger. En slik entusiasme innebærer at jeg er opptatt av profesjonalisering av skolens ansatte og ledelse. Vi tar det en annen gang, men det det betyr når det gjelder lydopptak, er at lydopptak ikke har noen betydning for arbeidet mot mobbing, for saksbehandlingen og heller ikke for skolen. Likevel erfarer jeg at skoler ikke helt sjeldent reagerer i tilfeller der de mistenker lydopptak skjer.

Jeg tenker lydopptak burde ønskes velkommen inn i mobbesaker ut fra følgende punkter:

  1. Vi har forståelse for foreldre, der bare den ene har anledning til å delta på et møte.

  2. Vi har forståelse for at mange fagpersoner kan gi mange og til dels motstridende råd og at disse kan være vanskelig å huske. Rådene kan jo også være rettet mot eller ha betydning for foreldrene ved at det er ting de må ta tak i for barnet, som søke behandling osv.

  3. Vi har også forståelse for at mange fagpersoner tilstede kan resultere i flere ulike fagspråk. Slettes ikke alle er lærere eller helsefaglig utdannet. 

  4. Gjør ikke rettferdighetssansen vår at vi også har forståelse for foreldres behov for å ha noe konkret – kanskje et «bevis» - fra møtet for å kunne forsvare seg? Ja, foreldre får referat og de gis mulighet til å sende inn sine kommentarer til referatet, om de mener noe er galt. Det er to MEN her: (i) Eventuelle innsigelser til et referat fører ikke til endringer i selve referatet, men arkiveres som et vedlegg. (ii) Dette vedlegget vil aldri bli hentet frem, for eksempel ved prøving for retten, uten at det er foreldrene selv som henter det frem eller det kan brukes mot foreldrene. Var det meningen antimobbesystemet skulle gjøre foreldrene til profesjonelle saksbehandlere i mobbesaker? Nei, tvert imot, de skal avlastes gjennom aktivitetsplandokumentet, maktskjevheten mellom skole og hjem skal forsøkes utlignet av skolen som den sterkeste part i saksbehandlingen og for skolens ansatte selv, gjelder ingen forpliktelser til å skriftliggjøre sin dokumentasjon. Om en ansatt selv skal «dokumentere» noe av betydning for saken, kan det gjøres skriftlig i form av en logg eller rett og slett noen skriblinger på en gul lapp ELLER i form av et diktat, altså et lydopptak. Jeg lar det ligge her.

  5. For det femte, det burde ikke være noen forskjell i hvordan du og jeg opptrer med eller uten lydopptak. La oss stoppe litt opp ved dette. Det er viktig. Som privatperson, har jeg ingen problemer med å se at det HAR betydning om en samtale/møte blir tatt opp eller ikke. Som lærer, har jeg opplevd at min undervisning har blitt tatt opp, og, ikke minst, som leder og antimobbeentusiast. Det jeg tenker da, er at det er uproblematisk. Hvis ikke jeg, i min rolle som lærer, leder eller antimobbeentusiast tåler at det jeg ytrer blir tatt opp, da er jeg rett og slett ikke profesjonell. I min forståelsesverden, skal det ikke være noen forskjell på hvordan jeg opptrer, min faglige prestasjon eller måten jeg behandler andre på – med eller uten lydopptak.

Uansett da, om du måtte mene at regelverkets forhåndssamtykke burde gjelde, tenk over om et lydopptak ville gjør noen forskjell for deg i din yrkesutøvelse - om du hadde følt behov for faglig å yte bedre. Ville du ha oppført deg annerledes, tror du? Bedre? Eller mer ordentlig overfor de andre? Ville du følt deg mer ansvarlig for de lovnader du gir i møtet, tror du? Og da må jeg bare få legge til: Er ikke alle disse spørsmålene med på å heve kvaliteten i din yrkesutøvelse, og dermed være noe positivt? Gjelder ikke det samme i møtene i mobbesaker også, tror du? Jeg spør, du mener.


lørdag 1. mai 2021

Aktivitetsplanen 2.0

 


 
Du vet, noen ganger er det små justeringer som fører til de store endringer? Kan en slik tankegang brukes i mobbesaker også for å skape bedring? La oss drodle litt rundt det i dag og se om det er tid for en oppgradering til aktivitetsplan 2.0?

I flere år, har det særlig vært bagatellisering, variert saksbehandling og skjev maktfordeling mellom skole og hjem, som foreldre har opplevd utfordrende vis á vis skolen. Disse tre har ridd antimobbearbeidet som en mare, og det var jo nettopp praksisutfordringene som skulle løses da mobbeloven ble endret til dagens skolemiljølov. Enkeltvedtaksordningen var en stor del av dette, fordi den varierte bruken av ordningen hadde stor betydning for foreldrenes muligheter hvis de klaget eller prøvde saken for retten. Det er vel liten tvil om at erstatteren for enkeltvedtaksordningen, nemlig aktivitetsplanen, ikke har fått bukt med de tre utfordringene? 

Kanskje den største – eller i hvert fall en av de største svakheter ved antimobbesystemet i dag, er at vi mangler resultatkrav. Det stilles ingen krav til skolen når det gjelder barnets utvikling og læring i kjølevannet av å oppleve mobbing. Jada, forarbeidene til skolemiljøloven setter listen for måling på antallet tiltak. Svakheten ved slik måling, er at antallet tiltak ikke sier det pøkk om hvor gode tiltakene er for det enkelte barnet, ei heller hvilken virkning tiltakene har på barnet i skolehverdagen eller resultatene som oppnås gjennom tiltakene. Barnets helsekonsekvenser i kjølevannet av mobbing, det kan ta tid før de trives igjen og læring kan la vente på seg fordi barnets krefter, konsentrasjon og uhelsen som fører til etterslep, læringstap m.m. Uten at det stilles krav til skolens kvalitet, effekt og resultater for barnet, vil ikke dagens praksis med bagatellisering, variasjoner og maktskjevheter kunne fortsette i beste velgående? 

Her er dagens utfordring å svelge: Klart, skolen må ha styringsrett i mobbesaker. Det er jo barnets skolehverdag skolen har ansvaret for. Ordningen med aktivitetsplanen er skapt for å kunne etterprøve beslutningene skolen tar, men altså ingen resultater – altså i hvilken grad skolen klarer å gjenopprette trygge og gode skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring, gjennom de tiltak skolen setter inn. La oss dvele litt ved akkurat dette – et miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Mobbing rokker jo nettopp ved dette, og det er her potensialet for ny versjon av aktivitetsplanen ligger, tenker jeg. 

La meg bare minne om at aktivitetsplanen ikke har noen nasjonal standard utover de punktene jeg pekte på i innlegget om aktivitetsplanen. Hver fylkeskommune, kommune eller skole kan ha sine egne aktivitetsplaner, altså velge hvilke punkter de vil ha med, riktignok i tillegg til kravene fra nasjonalt hold, i skjemaene som brukes. Det skriker ikke akkurat kvalitet, ei heller sikring av effekt eller å sørge for resultater. Det det gjør, er å sikre forskjeller i saksbehandlingen, og SÅ store forskjeller er det ikke i et barns behov i kjølevannet av mobbing. I versjon 2.0 foreslår jeg en overskriftsendring og to nye kolonner:

1.     Fremfor evaluering av et tiltak, heller virkningen av tiltaket for barnet

2.     En kolonne for foreldres kommentarer

3.     En kolonne for helsesektorens kommentarer

Hvorfor så enkle forslag? I dag sender skolen foreldrene aktivitetsplanen hver gang den blir endret. Med en tilleggskolonne for foreldrenes stemme, kan foreldre skrive inn barnets stemme og foreldrenes opplevelse av effekten et gjeldende tiltak har. Det er nemlig ikke alltid så lett for foreldre å bli hørt eller at foreldres uenighet/ erfaringer mot et tiltak inkluderes i en aktivitetsplan.

Samtidig med dette, er også en kolonne for helses kommentarer lurt å ta med. Helse kommer riktignok ofte sent inn i saker og da er situasjonen ofte alvorlig for barnet. Hvis helse, derimot, får skrive inn sine egne kommentarer til tiltak som foreslås, for eksempel, hvilke tilpasninger som trengs for å gjennomføre tiltak, vil det ikke bare føre til bedre kvalitet? 

Tenk på det, hvis barnets stemme kommer frem via foreldrene, er det ikke større sannsynlighet for at effekten av et tiltak blir mer ærlig? Ja, for barnet har ingenting å tape ved å fortelle foreldrene sannheten, i motsetning til hva barnet kan oppleve vis á vis skolen. Og, på den andre siden, skolens vurdering av de råd om tilpasninger helse fremmer i møter, er de gode nok? Skolen er ingen helseekspert, men helses råd kan ha avgjørende betydning for barnet. Et annet relevant punkt, er at ved å gi helse en slik stemme i aktivitetsplanen, vil en også kunne ansvarliggjøre helses rolle i barnets bedring. I mange tilfeller, er det nemlig en stor utfordring for foreldre å skaffe tilveie rett helsetilbud for barn i kjølevannet av mobbeopplevelser.

Jeg avslutter med noen spørsmål du kan tenke på: Vil hjemmets og helses stemmer direkte i aktivitetsplanen kunne begrense skolens mulighet for å kunne bagatellisere når et barn eller dets foreldre sier ifra om mobbing? Vil stemmene til hjemmet og helse kunne bidra til at skolen gis «drahjelp» til å måtte yte kvalitet og sørge for faktisk effekt for barnet i antimobbearbeidet? Kan det hende maktskjevheten ikke lenger blir så stor, fordi klage- og rettslige vurderinger vil basere seg på alle de tre partenes stemme? Og for barnet, vil ikke hjemmets og helses tilbakemeldinger gjøre at tilpasninger eller justeringer kan skje langt raskere enn i dag? Kan ikke det igjen gjøre gjenopprettingstiden kortere, læringstapet mindre og dermed sjansen for langvarige konsekvenser for barnet mindre? Det er da fortsatt barnets beste, ikke skolens, foreldrenes eller helses beste, vi er på jakt etter i antimobbesystemet vårt, er det ikke? Til slutt, kan så enkle justeringer, som to kolonner og en overskriftsendring, faktisk gjøre rettssikkerheten bedre for barnet som opplever mobbing også? Jeg spør, du avgjør.