Aktivitetsplanen 2.0

 

 

Du vet, noen ganger er det små justeringer som fører til de store endringer? Kan en slik tankegang brukes i mobbesaker også for å skape bedring? La oss drodle litt rundt det i dag og se om det er tid for en oppgradering til aktivitetsplan 2.0?

I flere år, har det særlig vært bagatellisering, variert saksbehandling og skjev maktfordeling mellom skole og hjem, som foreldre har opplevd utfordrende vis á vis skolen. Disse tre har ridd antimobbearbeidet som en mare, og det var jo nettopp praksisutfordringene som skulle løses da mobbeloven ble endret til dagens skolemiljølov. Enkeltvedtaksordningen var en stor del av dette, fordi den varierte bruken av ordningen hadde stor betydning for foreldrenes muligheter hvis de klaget eller prøvde saken for retten. Det er vel liten tvil om at erstatteren for enkeltvedtaksordningen, nemlig aktivitetsplanen, ikke har fått bukt med de tre utfordringene? 

Kanskje den største – eller i hvert fall en av de største svakheter ved antimobbesystemet i dag, er at vi mangler resultatkrav. Det stilles ingen krav til skolen når det gjelder barnets utvikling og læring i kjølevannet av å oppleve mobbing. Jada, forarbeidene til skolemiljøloven setter listen for måling på antallet tiltak. Svakheten ved slik måling, er at antallet tiltak ikke sier det pøkk om hvor gode tiltakene er for det enkelte barnet, ei heller hvilken virkning tiltakene har på barnet i skolehverdagen eller resultatene som oppnås gjennom tiltakene. Barnets helsekonsekvenser i kjølevannet av mobbing, det kan ta tid før de trives igjen og læring kan la vente på seg fordi barnets krefter, konsentrasjon og uhelsen som fører til etterslep, læringstap m.m. Uten at det stilles krav til skolens kvalitet, effekt og resultater for barnet, vil ikke dagens praksis med bagatellisering, variasjoner og maktskjevheter kunne fortsette i beste velgående? 

Her er dagens utfordring å svelge: Klart, skolen må ha styringsrett i mobbesaker. Det er jo barnets skolehverdag skolen har ansvaret for. Ordningen med aktivitetsplanen er skapt for å kunne etterprøve beslutningene skolen tar, men altså ingen resultater – altså i hvilken grad skolen klarer å gjenopprette trygge og gode skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring, gjennom de tiltak skolen setter inn. La oss dvele litt ved akkurat dette – et miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Mobbing rokker jo nettopp ved dette, og det er her potensialet for ny versjon av aktivitetsplanen ligger, tenker jeg. 

La meg bare minne om at aktivitetsplanen ikke har noen nasjonal standard utover de punktene jeg pekte på i innlegget om aktivitetsplanen. Hver fylkeskommune, kommune eller skole kan ha sine egne aktivitetsplaner, altså velge hvilke punkter de vil ha med, riktignok i tillegg til kravene fra nasjonalt hold, i skjemaene som brukes. Det skriker ikke akkurat kvalitet, ei heller sikring av effekt eller å sørge for resultater. Det det gjør, er å sikre forskjeller i saksbehandlingen, og SÅ store forskjeller er det ikke i et barns behov i kjølevannet av mobbing. I versjon 2.0 foreslår jeg en overskriftsendring og to nye kolonner:

1.     Fremfor evaluering av et tiltak, heller virkningen av tiltaket for barnet

2.     En kolonne for foreldres kommentarer

3.     En kolonne for helsesektorens kommentarer

Hvorfor så enkle forslag? I dag sender skolen foreldrene aktivitetsplanen hver gang den blir endret. Med en tilleggskolonne for foreldrenes stemme, kan foreldre skrive inn barnets stemme og foreldrenes opplevelse av effekten et gjeldende tiltak har. Det er nemlig ikke alltid så lett for foreldre å bli hørt eller at foreldres uenighet/ erfaringer mot et tiltak inkluderes i en aktivitetsplan.

Samtidig med dette, er også en kolonne for helses kommentarer lurt å ta med. Helse kommer riktignok ofte sent inn i saker og da er situasjonen ofte alvorlig for barnet. Hvis helse, derimot, får skrive inn sine egne kommentarer til tiltak som foreslås, for eksempel, hvilke tilpasninger som trengs for å gjennomføre tiltak, vil det ikke bare føre til bedre kvalitet? 

Tenk på det, hvis barnets stemme kommer frem via foreldrene, er det ikke større sannsynlighet for at effekten av et tiltak blir mer ærlig? Ja, for barnet har ingenting å tape ved å fortelle foreldrene sannheten, i motsetning til hva barnet kan oppleve vis á vis skolen. Og, på den andre siden, skolens vurdering av de råd om tilpasninger helse fremmer i møter, er de gode nok? Skolen er ingen helseekspert, men helses råd kan ha avgjørende betydning for barnet. Et annet relevant punkt, er at ved å gi helse en slik stemme i aktivitetsplanen, vil en også kunne ansvarliggjøre helses rolle i barnets bedring. I mange tilfeller, er det nemlig en stor utfordring for foreldre å skaffe tilveie rett helsetilbud for barn i kjølevannet av mobbeopplevelser.

Jeg avslutter med noen spørsmål du kan tenke på: Vil hjemmets og helses stemmer direkte i aktivitetsplanen kunne begrense skolens mulighet for å kunne bagatellisere når et barn eller dets foreldre sier ifra om mobbing? Vil stemmene til hjemmet og helse kunne bidra til at skolen gis «drahjelp» til å måtte yte kvalitet og sørge for faktisk effekt for barnet i antimobbearbeidet? Kan det hende maktskjevheten ikke lenger blir så stor, fordi klage- og rettslige vurderinger vil basere seg på alle de tre partenes stemme? Og for barnet, vil ikke hjemmets og helses tilbakemeldinger gjøre at tilpasninger eller justeringer kan skje langt raskere enn i dag? Kan ikke det igjen gjøre gjenopprettingstiden kortere, læringstapet mindre og dermed sjansen for langvarige konsekvenser for barnet mindre? Det er da fortsatt barnets beste, ikke skolens, foreldrenes eller helses beste, vi er på jakt etter i antimobbesystemet vårt, er det ikke? Til slutt, kan så enkle justeringer, som to kolonner og en overskriftsendring, faktisk gjøre rettssikkerheten bedre for barnet som opplever mobbing også? Jeg spør, du avgjør.