Du
vet, noen ganger er det små justeringer som fører til de store endringer? Kan en
slik tankegang brukes i mobbesaker også for å skape bedring? La oss drodle litt
rundt det i dag og se om det er tid for en oppgradering til aktivitetsplan 2.0?
I
flere år, har det særlig vært bagatellisering, variert saksbehandling og skjev
maktfordeling mellom skole og hjem, som foreldre har opplevd utfordrende vis á
vis skolen. Disse tre har ridd antimobbearbeidet som en mare, og det var jo
nettopp praksisutfordringene som skulle løses da mobbeloven ble endret til
dagens skolemiljølov. Enkeltvedtaksordningen var en stor del av dette, fordi
den varierte bruken av ordningen hadde stor betydning for foreldrenes
muligheter hvis de klaget eller prøvde saken for retten. Det er vel liten tvil
om at erstatteren for enkeltvedtaksordningen, nemlig aktivitetsplanen, ikke har
fått bukt med de tre utfordringene?
Kanskje
den største – eller i hvert fall en av de største svakheter ved
antimobbesystemet i dag, er at vi mangler resultatkrav. Det stilles ingen krav
til skolen når det gjelder barnets utvikling og læring i kjølevannet av å
oppleve mobbing. Jada, forarbeidene til skolemiljøloven setter listen for
måling på antallet tiltak. Svakheten ved slik måling, er at antallet tiltak ikke sier det pøkk om hvor gode tiltakene er for det enkelte barnet, ei heller
hvilken virkning tiltakene har på barnet i skolehverdagen eller resultatene som
oppnås gjennom tiltakene. Barnets helsekonsekvenser i kjølevannet av mobbing, det
kan ta tid før de trives igjen og læring kan la vente på seg fordi barnets
krefter, konsentrasjon og uhelsen som fører til etterslep, læringstap m.m. Uten
at det stilles krav til skolens kvalitet, effekt og resultater for barnet, vil
ikke dagens praksis med bagatellisering, variasjoner og maktskjevheter kunne fortsette
i beste velgående?
Her
er dagens utfordring å svelge: Klart, skolen må ha styringsrett i mobbesaker. Det
er jo barnets skolehverdag skolen har ansvaret for. Ordningen med aktivitetsplanen
er skapt for å kunne etterprøve beslutningene skolen tar, men altså ingen
resultater – altså i hvilken grad skolen klarer å gjenopprette trygge og gode
skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring, gjennom de tiltak skolen
setter inn. La oss dvele litt ved akkurat dette – et miljø som fremmer helse,
trivsel og læring. Mobbing rokker jo nettopp ved dette, og det er her potensialet for ny versjon av aktivitetsplanen ligger,
tenker jeg.
La
meg bare minne om at aktivitetsplanen ikke har noen nasjonal standard utover de
punktene jeg pekte på i innlegget om aktivitetsplanen. Hver fylkeskommune, kommune eller
skole kan ha sine egne aktivitetsplaner, altså velge hvilke punkter de vil ha
med, riktignok i tillegg til kravene fra nasjonalt hold, i skjemaene som brukes. Det skriker ikke akkurat kvalitet, ei heller
sikring av effekt eller å sørge for resultater. Det det gjør, er å sikre
forskjeller i saksbehandlingen, og SÅ store forskjeller er det ikke i et barns
behov i kjølevannet av mobbing. I versjon 2.0 foreslår jeg en
overskriftsendring og to nye kolonner:
1. Fremfor
evaluering av et tiltak, heller virkningen av tiltaket for barnet
2. En
kolonne for foreldres kommentarer
3. En
kolonne for helsesektorens kommentarer
Hvorfor
så enkle forslag? I dag sender skolen foreldrene aktivitetsplanen hver gang den
blir endret. Med en tilleggskolonne for foreldrenes stemme, kan foreldre skrive
inn barnets stemme og foreldrenes opplevelse av effekten et gjeldende tiltak
har. Det er nemlig ikke alltid så lett for foreldre å bli hørt eller at
foreldres uenighet/ erfaringer mot et tiltak inkluderes i en aktivitetsplan.
Samtidig
med dette, er også en kolonne for helses kommentarer lurt å ta med. Helse
kommer riktignok ofte sent inn i saker og da er situasjonen ofte alvorlig for
barnet. Hvis helse, derimot, får skrive inn sine egne kommentarer til tiltak
som foreslås, for eksempel, hvilke tilpasninger som trengs for å gjennomføre
tiltak, vil det ikke bare føre til bedre kvalitet?
Tenk
på det, hvis barnets stemme kommer frem via foreldrene, er det ikke større
sannsynlighet for at effekten av et tiltak blir mer ærlig? Ja, for barnet har
ingenting å tape ved å fortelle foreldrene sannheten, i motsetning til hva barnet
kan oppleve vis á vis skolen. Og, på den andre siden, skolens vurdering av de
råd om tilpasninger helse fremmer i møter, er de gode nok? Skolen er ingen
helseekspert, men helses råd kan ha avgjørende betydning for barnet. Et annet
relevant punkt, er at ved å gi helse en slik stemme i aktivitetsplanen, vil en
også kunne ansvarliggjøre helses rolle i barnets bedring. I mange tilfeller, er
det nemlig en stor utfordring for foreldre å skaffe tilveie rett helsetilbud
for barn i kjølevannet av mobbeopplevelser.
Jeg
avslutter med noen spørsmål du kan tenke på: Vil hjemmets og helses stemmer
direkte i aktivitetsplanen kunne begrense skolens mulighet for å kunne bagatellisere
når et barn eller dets foreldre sier ifra om mobbing? Vil stemmene til hjemmet
og helse kunne bidra til at skolen gis «drahjelp» til å måtte yte kvalitet og
sørge for faktisk effekt for barnet i antimobbearbeidet? Kan det hende
maktskjevheten ikke lenger blir så stor, fordi klage- og rettslige vurderinger
vil basere seg på alle de tre partenes stemme? Og for barnet, vil ikke hjemmets
og helses tilbakemeldinger gjøre at tilpasninger eller justeringer kan skje
langt raskere enn i dag? Kan ikke det igjen gjøre gjenopprettingstiden kortere,
læringstapet mindre og dermed sjansen for langvarige konsekvenser for barnet
mindre? Det er da fortsatt barnets beste, ikke skolens, foreldrenes eller
helses beste, vi er på jakt etter i antimobbesystemet vårt, er det ikke? Til slutt,
kan så enkle justeringer, som to kolonner og en overskriftsendring, faktisk
gjøre rettssikkerheten bedre for barnet som opplever mobbing også? Jeg spør, du
avgjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar