Før vi kan snakke om profesjonalitet

Det er én ting jeg lurer på og som går igjen i møtene jeg deltar i: Hvordan kan vi møte hverandre på noen annen måte enn som medmennesker med annen kompetanse enn oss selv? Ja, medmennesker som står foran en utfordring som du og jeg er betalt for å løse. Ordentlighet må da være minstekravet til hvordan vi møter opp, ikke sant? Men slik er det jo ikke. Klar, vi må snakke om det!

Jeg har vært stille lenge. Veldig lenge. Det kommer ikke av at jeg har ligget på latsiden. Det som skjedde har jeg fortalt om i podkastepisoden, som du kan høre ved å klikke på figuren:

Okey, tilbake til dagens tema - hvordan vi møter hverandre, for er det noe disse mange årene med

• fokus på mobbing i egne klasserom,
• elever med senskader fra mobbing,
• proaktivt arbeid politisk og byråkratisk,
• som rådgiver i mobbesaker og
• kompetanseutvikling ved utfordrende klasse-/skolemiljø,

...har fått meg til å innse, er det at vi har noen holdninger å ta tak i. La meg bruke meg selv som eksempel: Hvordan kan jeg møte foreldre som noe lavere enn meg selv, som mindre smarte eller verdt enn meg? Er det ikke slik at vi bare har ulik kompetanse, og at foreldre søker meg fordi jeg har en kompetanse foreldrene trenger? Når det er sagt, er det klart vi har noe felles – foreldre og jeg, for jeg er også forelder. Vi har begge erfaring med det å ha barn og det å være foreldre. Ja, og alt det innebærer, både med spedbarn, bleieskift, språk, bursdager, trass, barnehage og skolegang, men løsningene våre er forskjellige. Gir det mening?

Der vi skiller lag, er at mens våre løsninger for egne barn godt kan oppleves å være de beste, vil det alltid være for mitt barn i min familiesituasjon. Og der vi også skiller lag, er at foreldreerfaringene mine, verdiene mine og løsningene mine i min familie, de ligger igjen hjemme når jeg låser døren og går på jobb. Det er jo ikke den kompetansen foreldre kommer til meg for å få, men den om skolemiljøarbeid og 9A-saker, og løsninger på deres utfordringer.

Hvordan er dette eksemplet relevant for deg, tenker du kanskje? Det er superaktuelt, for din kompetanse i møter er den viktigste å holde fast ved:

• For foreldre er det nettopp foreldrerollen, effekter skolens tiltak har på barnet og forslag til løsninger, som er det viktigste.
• For lærere er det lærerrollen og å oversette foreldrenes informasjon til konkrete klasse- og enkeltelevtiltak.
• For rektor er det rektorrollen, samt det å makte kombinere de mange deltakernes informasjon, bistå lærere i oversettelsen til konkrete tiltak og sørge for fremdrift.

Ingen av disse rollene utfordres egentlig når hver holder seg til rollen de har i disse møtene. Et samarbeide skjer først når deltakerne opplever et fellesskap og barns bedring. Til forskjell fra foreldrene, betales jo alle andre deltakere i møtene nettopp for sin kompetanse. Å blande inn egne vurderinger av hvordan foreldre skal oppdra sine barn, hvilke verdier foreldre har, hvor feilen ligger når barn opplever mobbing, er skivebom.

 

Tenk heller undervisningsteknikker,

for løsningen ligger i lærernes håndverk.

(Helt sant!)

Når det er sagt, er det et annet forhold som også er relevant å snakke om i møte med foreldre. Det er lite populært, men kanskje du jobber i skolen og er en av de som trenger å høre det idag:

Det hadde ikke vært noen 9A-sak om vi hadde maktet å skape de knallgode miljøene barna blomstrer i. Det kan være mange årsaker til at mobbing skjer, for all del, og det er et hav av ulike former for mobbing. Likevel – og kanskje på tross av dette, blir det ekstra viktig å stikke fingeren i jorden og spørre seg selv: At noen elever opplever mobbing, betyr at jeg (altså du som leser) er en av dem som ikke har fanget det opp før et barn har opplevd det gjentatte ganger og over tid. Det er altså noe langt mer alvorlig enn at en ikke har fått med seg en episode eller to, men gjentatte ganger og over tid. Altfor ofte hoppes det over denne refleksjonen. Kanskje fordi den er vond å innrømme. For vond å svelge. Den tilsier at jeget har gjort noe galt. Ja, for det er galt. Det bryter med loven!

Klart, vi skal møte foreldre med den respekten de fortjener når de møter skolen i 9A-saker, mobbesaker og ved utrygge skolemiljø. Det skulle bare mangle at vi er ordentlige. Og så skal vi møte foreldre med den kompetansen vi får betalt for å yte – oversette foreldrenes informasjon og effekten tiltak har på barna, og så finne gode løsninger, både i klassemiljøet og for enkelteleven.

Like klart, er det at foreldre har følelser. De kommer jo til oss i sin fortvilelse. Du og jeg, vi er rause og romslige nok til å kunne stå i det.

 

Det er ikke nedverdigende å justere seg, å endre strategier og yrkesutøvelse. Tvert imot, det er det som kalles profesjonalitet 😊