Status i mobbesaker
Skolemiljøloven - Hvordan ligger vi an med arbeidet i kjølevannet av mobbing og mobbesaker?
Det har vært satset lenge. Du vet det. Jeg vet det. Nå, på slutten av det femte året, hvem vet om det funker?
"Noen" vet jo. Det enkelte barn, selvfølgelig, men også dets foreldre i én sak på én skole med én rektor, én lærer, kanskje én assistent, én fra PPT, én fra Bup... Du skjønner tegningen.
Men...
Helt ærlig.
Hvem vet hvordan vi ligger an? Hvem kan svare på om skole- og klassemiljøene er bedre? Om det er mindre mobbing i skolen? Om saksbehandlingen fungerer bedre? Sånn oppsummert.
Ja, for det er jo superduperinteressant å vite!
Nei, ikke på papiret, for det som er skrevet er valgt og trenger slettes ikke speile realiteten. (Bare husk på de 40% av elevene som ikke sier ifra til voksne når de opplever mobbing, som forskning opererer med!)
Det er den samlede forståelsen fra de (altfor) mange enkeltsakene som er interessant når et system skal vurderes for så å kunne forbedres. Har vi "noen" sånne folk?
Som faktisk vet?
Nope.
Zip.
Nada.
Det er kanskje her jeg burde ha snakket opp meg selv. Si at jeg har oversikten og den fulle forståelsen.
Overhodet ikke!
Men...
Jeg kan dele noen av erfaringene fra jobben som pedagogisk rådgiver i enkeltsaker og kompetanseutvikler, f.eks. gjennom kurset "Ta Tempen på Skolemiljø" de siste fem årene - på tvers av kommune- og fylkesgrenser, på ulike skoler med forskjellige enkeltpersoner og instanser involvert, der de alle har hver sine strategier.
Klar?
Antimobbeentusiasten konkluderer
Ingen omkjøring. Rett på:
"Skolemiljøloven og den nasjonale tiltaksplan gir ikke tiltenkt effekt.
Ingen bombe, dette!
For noen!
Spørsmålet er heller hva betyr det?
Her er syv eksempler:
- Ennå er det en utfordring å akseptere at det er elevens opplevelse som avgjør om det er snakk om mobbing og dermed registrering av mobbesak.
- At det ikke aksepteres, betyr ofte at det ikke på noe tidspunkt i mobbesaken gis en unnskyldning eller at det hvite flagget heises overfor eleven eller foreldrene for at krenkelser og vold har fått lov til å pågå på egen skole eller i eget klasserom "gjentatte ganger" og "over tid", som jo ligger i definisjonen mobbing.
- Ennå mangler gode ferdigheter i det å gjennomføre undersøkelsesdelen, som inkluderer observasjon og samtaler, datainnsamling, analyse og diskutere tiltaksforslag.
- Ennå er det mange som ikke har fått helt taket på aktivitetsplanen, herunder hva som skal med (som et minimum) eller hva det er lurt å ta med.
- Det viser seg også utfordrende å bruke dokumentet aktivt, altså som et dynamisk - og felles, arbeidsdokument.
- Ennå forholder skolen seg til foreldre kun som informasjonsmottakere i mobbesaker og opplever foreldre som "vanskelige" når de stiller spørsmål eller sier nei til skolens forslag. Det er bare det at foreldre har sjefsrollen for sine barn i kjølevannet av mobbing, fordi det da dreier seg om så mye mer enn læring og utvikling.
- Der skolen opplever motstand, reageres det ofte med en overrepresentasjon av offentlige ansatte i sakene/ møtene. Nasjonale instrukser/ veiledere, om at skolen skal ha "god intensjon" og påse at den asymmetriske maktfordelingen skole-hjem reduseres, har altså fortsatt potensiale for forbedring.
- Fortsatt har skolen liten eller ingen hast i mobbesaker eller behov for å justere egen praksis, sånn egentlig. Den faktisk ansvarlige for oppfyllelsen av opplæringsloven, er kommunen, noe som blir synlig idet saker prøves for domstolen.
- Lærere degraderes fortsatt i ansvarsgruppemøtene og når tiltak besluttes, men forventes så absolutt "bare" å fikse opp - fortsatt uten skjermet tid til gjenopprettingsarbeidet i klasse og med enkeltelev(er), ei heller støtte satt i system, ettervernsfokus osv. osv.
- Og - bare for å ha sagt det, har jeg ennå ikke truffet på en skole eller en mobbesak der eleven får bli stående i fokus gjennom hele saken og gis en (verdig) avslutning når mobbesaker endelig lukkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar