Skoleåret 2021-22: Ikke på hæla, men frampå!

Denne uken har jeg fått meg en skikkelig på tryne. Du så kanskje lappen jeg skrev og la ut? Ja, den om foreldre og lærere i sosiale medier for tiden? At de gruer seg til skolestart for hverandre? Hvor gale-Matthias er ikke det? Og jeg, som hadde tenkt å fortelle om læreren og det som skjer akkurat på denne tiden - spenningen som vokser, nysgjerrigheten, fagnerden som våkner til liv osv., men dette er det viktig å ta tak i. Voksne som gruer seg for hverandre, bærer ikke bud om en velfungerende mobbevakt. Kan vi kan snakke om begge deler – både hvordan ta tak og komme videre? Klart, vi kan!

(Du kan høre podkastepisoden her)

 

Inngangen til august er en fantastisk tid på året, i hvertfall i min "bok". Jeg kjenner det på magen. Ja, for selv om jeg ikke lenger står i klasserommet, er det som om kroppen fortsatt har skolerytmen inne. Det er tiden overskuddet begynner å melde seg, tankene trekkes stadig oftere mot ideer til opplegg og innhold. "Åh, dette kan bli et kult opplegg", sier jeg litt for ofte. Og SOM jeg tenker på elevene, hvem de er, hvordan møte dem bedre, fange dem og sørge for en reise de aldri glemmer. Ja, mer som dette.

Og denne "alle muligheter er åpne"-følelsen har jeg tatt med meg videre, til arbeidet mot mobbing - i det å finne enkle løsninger på en situasjon som kan virke så komplisert. Ja, tro det eller ei, jeg er faktisk akkurat like motivert, akkurat like gira på å gå på et nytt skoleår! Klart, mobbesaker kan løses bedre!

MEN så en morgen denne uken, sitter jeg og skroller i sosiale medier, og DER, folkens, er det jeg leser helt uvirkelig. Jeg leser:

Jeg er lærer… Allerede etter sommerferien startet begynte jeg å grue meg til høsten og et nytt skoleår. Jeg gruer meg for å ikke strekke til. Jeg har nye fag som skal utvikles, det er mange nye krav i forhold til ny læreplan, det er alt for liten tid til undervisningsplanlegging i skolehverdagen og frykter igjen sene kvelder og en sliten kropp, det er "angsten" for klager fra elever og foreldre og rektor.

En relativt nyutdannet lærer, men likevel. Hakeslepp! Og ikke bare det, men følelsene som kommer til uttrykk hos denne enkeltlæreren, OG de mange som kommenterte mye av det samme! Hvis du kjenner meg, vet du at jeg tenkte: "Det er ikke mulig!!", men det er det altså. Lærerhjertet mitt blør! Ingen trygghet, positiv selvfølelse eller opplevelse av tilstrekkelighet er å spore her. Hvordan har vi kommet dit?

Hva gjør at lærere kan grue seg til å by på sin fagkunnskap, være kreativ i oppleggsløsningene og i det å skape knallgode klassemiljø? 

Det er sikkert mange ting å peke på, men glemmer vi litt hva som er viktigst i lærerrollen når en ny lærer kan føle det slik? Ja, for det er så lett å hive ting som ønskes forbedres over på skolen og dermed lærerne. Kanskje har en presset på for mye, slik at det superduperkule ved jobben drukner litt i en jobbhverdag som kan oppleves overveldende? Hvordan og – ikke minst, HVEM skal heise disse lærerne opp igjen – og det før skolestart? Vi må ha lærerne klare for de 30’ish ulike behov og utfordringer det innebærer, kjempegira og med overskudd til å serve elevene, ikke bakpå og overkjørt!

Hvordan kan jeg bidra? Her er noen anbefalinger og ideer:

• Til politikere og strateger i utdanningssektoren:

1. Vi har prøvd antimobbeprogrammer, lovreguleringer, aksjonsplaner av ulike slag, ombud, utvidelser av klageorganer, kompetanseutvikling osv. osv., - og det har vi gjort i over 40 år! Kanskje må vi innrømme at det har vært gjort uten helt å forstå de ulike parters behov, hva som kreves av hver enkelt eller ferdighetene som må ligge til grunn for å skape kvalitet, uten å se effekten og konsekvensene av tiltaksplanen mot mobbing - for den enkelte rektor og den enkelte lærer, og, ikke minst, for innbyggerne, altså foreldrene og særlig det enkelte barn! Kan skoleåret 2021-22 være året hvor det gjøres en ekstra innsats for å hjelpe partene på områder utenfor skolens ekspertområder, som i mobbesaker, ved funksjonsvariasjoner, skolevegring osv., som jeg snakket om i podkasten forrige uke? Og så:
• Finn ut hva som går under radaren i mobbesaker. 
• Hent inn folk som faktisk har erfaring med mekanismene i sving mellom voksne i enkeltsaker – flere enkeltsaker på ulike steder i landet. 
• Skaff tilveie registre som fanger opp tiden som går med i slike saker og utviklingen for barnet. Først da kan strategier for videreutvikling bli treffsikre. 
• Og valget av straff? Vel, med forståelse hadde det vel hett obligatorisk kompetanseutvikling? Just saying.     

• Til skoleeiere:

• Bygg tiltaksbank med tiltakene som faktisk settes ut i praksis!
• Bruk anledningene du har til å la skoleansatte få øve på ferdigheter de trenger på de utenomfaglige områder, men også til å inspirere gjennom å gi enkle og konkrete tips til grep skoleansatte kan ta når situasjoner oppstår - og tilby støtte. 
• Lytt – og lytt godt, til innbyggernes stemmer. Jeg tenker særlig på stemmene som ikke kommer frem på papiret, altså barnas og deres foreldres stemmer. Deres opplevelser gir deg nemlig svar på hvordan antimobbesystemet fungerer i praksis i ditt område. Kanskje du kan vurdere forslagene jeg fremmer i podkasten om aktivitetsplanen - A-plan og A-plan 2.0, og utvide planen til å inkludere foreldrenes og helsestemmene også?

• Til lærere som gruer seg til skolestart, og andre som trenger det:

Det er ingen vits i å gå rundt grøten. Finn gløden for jobben igjen! Bare det, for det du brenner for er også det som gjør akkurat deg til den trygge og solide læreren dine elever trenger! Her er noen ideer til hva du kan prøve:

• Hva om du fremprovoserer gløden din tilbake, for eksempel ved å bestemme deg for å gjøre noe helt nytt ved skolestart – et nytt opplegg første skoledag, f.eks. som bryter eksisterende sosiale gruppehierarkier og skaper grobunn for å bygge et nytt? Det vil sette i gang kreativiteten, få deg til å dykke ned i idébanken din, tenker jeg. 
• Kanskje kan du også gi elevene en «gave», dette skoleåret, som bevisstgjør elevene selv på den reisen de er på gjennom et skoleår eller de årene du skal ha klassen? Et brev til seg selv, kanskje?
• Er det et særlig tøft faglig år, kan du kanskje også gjøre de nærmeste rundt eleven oppmerksom på hva året innebærer og hvordan de rundt kan hjelpe?
• Det kan også være en idé, et opplegg eller et faglig tema du har lekt med i tankene lenge, men som det aldri har blitt tid eller anledning til å lage ferdig. Kan du lage det nå?
• Hva gjør og sier du selv til elever som mister sin glød, motivasjon, læringsglede osv.? Kan det du sier være midt i blinken å bruke på deg selv? 

Nei, gløden fikser ikke alt, men jammen hjelper den på! Du finner eksempel på mitt opplegg første skoledag i denne bloggposten. 

Okey, med alt det nye – fagfornyelsen, pandemirestriksjoner og -endringer, oppå den allerede overlessede jobbhverdag, hva om du gir deg selv ett mål for skoleåret? Kun ett. 

Hva om skoleåret 2021-22 er året du bestemmer deg for at uansett antall nye og eksisterende oppgaver, så skal det i hvert fall ikke stå på klassemiljøet? 

En kommer nemlig langt, både som lærer og elev, i et godt miljø! Det er ikke noe nytt. Du vet det også. Ikke minst, er det "smittsomt" og løser floker enklere. Kanskje trenger en ikke ha flere mål for å skape de klasserom du trives i, elevene blomstrer i og der det meste faller på plass? Klart, det er mange flere oppgaver å løse, men kanskje verdt å vurdere likevel? Fra meg til deg:

You fix! 

Og min plan? Jeg skal være kick-ass god på å gi støtte og drahjelp til alle voksne i arbeidet mot mobbing og mobbesaker. Det inkluderer deg også, om du skulle trenge det :-) 

Tine