19. mars - Min oppgjørsdag

Denne dagen er en merkedag. For noen er det en gledens dag, være seg en bursdag eller et jubileum. For andre er det en trist dag, som en dag da noen gikk bort. For Katrine Olsen Gillerdalen og hennes nærmeste er det en veldig trist dag. Det er i dag to år siden Odin tok sitt liv. Sprudlende, herlige, godhjerta og varme 13-årige Odin gav opp i kampen mot mobbing. Det er for hardt å svelge ennå. Derfor har det, for meg, blitt en oppgjørsdag - Hva har blitt bedre for barn som opplever mobbing siden dagen Odin gav opp?

På listen min står følgende punkter:

• Mange tusen stemmer har komme til uttrykk og fortalt sine historier. Det er bra! Det viser også at behovet for endringer er stort.
• Mange flere aktører, både private og offentlige, har engasjert seg i antimobbearbeidet. Det er også bra. Det har gjort at langt flere foreldre vet mer om hvordan de kan gripe fatt i utfordringene, og åpnet noen kanaler barn kan henvende seg til.
• Djupedalsrapporten ble ferdigstilt og levert kunnskapsministeren for et år siden. Den peker på mange forbedringspunkter og tiltak i antimobbearbeidet. Effekten av rapporten lar imidlertid vente på seg, da det vil kreve handling fra myndighetene.
• Kunnskapsministeren har gitt Udir i oppgave å lage en nettside om mobbing. Den er først ventet ferdig neste år.
• Kunnskapsministeren har imidlertid annonsert at han vil "rulle ut" en handlingsplan i antimobbearbeidet i løpet av våren. Det er kun to forhold som så langt er signalisert, (i) at fylkesmannen beholdes som klageinstans og (ii) innføring av pengebot som sanksjonsmiddel.

Listen over består av for lite konkrete endringer. Det er i grunnen forunderlig, all den tid og krefter mange aktører legger i å få til nettopp det. Mest forunderlig er det at alle organisasjonene som jobber for elever, være seg for de superflinke, for de med spesielle behov, for de utsatte og for elevmassen generelt, kjempes det for det samme - å bli sett, hørt og tatt på alvor! 

Å bli sett innebærer for meg å "avdekke" eleven. Hver og en er ulike, i behov, ønsker, interesser, utfordringer og styrker. For å kunne tilpasse opplæringen, må jeg, som lærer, vite status på hvert av disse områdene for hver elev. Derfor tør jeg ikke vente, og starter kartleggingen første skoledag, samme dag som relasjonsbyggingen starter. 

Å bli hørt dreier seg også om avdekking, men da mer om en justering av min elevtilpasning. Relasjonen til eleven og min egen kompetanse vil være avgjørende for om jeg faktisk "hører" - og oppfatter korrekt, slik at de beste justeringer og tilpasninger kan gjøres for eleven. Det spiller (nesten) ingen rolle hvilket tema det er snakk om. "Hører" jeg ikke, kan jeg heller ikke forventes å treffe de tiltak som er rett for eleven.

Å bli tatt på alvor betyr å handle. Også her vil det dreie seg om kompetansen jeg har til å vite hvordan jeg skal handle, samt hvem og hva som skal inkluderes. Noen ganger vil handling innebære små justeringer, mens andre kan innebære langt mer omfattende saksbehandling med flere aktører. Faglige tilpasninger er selvfølgelig langt enklere for meg å ta tak i enn sosiale utfordringer. Likevel har jeg - og vi - ansvaret for begge deler.

Oppsummert, er der et økt fokus på mobbing og dets konsekvenser nå. Det er en god start, men hjelper for lite og for få. Nå trengs handlingsplaner og gode tiltak, og - ikke minst - iverksetting av disse! 

To år har gått. Vi må komme igang!