Podkast 4 - Forsvare tilfeldighetene eller støtte voksne i å hjelpe barna bedre

Hva er det viktigste vi gjør for barna i arbeidet mot mobbing, i systemet vi skaper og hva baseres antimobbearbeidet på? Endringer i opplæringsloven er i gang, men antimobbesystemet og skolemijøloven, vil beholdes i stor grad slik den er i dag. Antagelsen er visst at både regelverket og systemet anses å være gode nok? Med over 62.000 barn og unge som tør å mene noe annet – og de 40% som ikke tør å si ifra, lurer jeg på; godt nok for hvem? For de offentlige instanser? For foreldrene? Eller for barna? Jeg har tenkt å utfordre antagelsene i dag, som du kanskje har skjønt.

 

Hvis vi sier at hele poenget med antimobbesystemet, er å hjelpe barn som opplever mobbing. Hva betyr det? Det første punktet i aktivitetsplikten – at voksne følger med, tilsier myndighetene mener dette er en viktig ferdighet hos skolene. Likevel, tilsier antallet som opplever mobbing, at her feiles det igjen og igjen? La meg dvele ved dette litt.

 

Hva betyr det å følge med? Betyr ikke det at det antas at hver skole har solid observasjonskompetanse, ja, hver ansatt faktisk? At de vet hva det vil si å se, hvordan det de ser kan tolkes og hvordan de kan ta tak? Har skolene det? Hvem sørger for at skolene har det? Og hvem trener de ansatte på det? Og hvilke ansatte bør trenes? Er det lærerne som skal settes til dette? Hmm, kanskje, men kanskje også ikke.

 

Å snakke om observasjonsferdigheter, gjør vi ikke. Det burde vi, for det er noe mer enn noe man kan ta på strak arm. 

Resten av episoden hører du her: