Tid for navneskifte fra mobbing til ...?

 

I antimobbesystemet finnes en rekke samlebetegnelser for å gjøre forståelsen enklere. Det er fint og flott, så lenge begreper fungerer til det beste for utfordringen det gjelder og arbeidet vi står foran. Spørsmålet er om vi med noen av disse begrepene gjør oss selv og – ikke minst, barna en bjørnetjeneste ved å bruke disse samlebetegnelsene? 

[Podkastepisoden kan du høre her]

La oss ta utgangspunkt i hovedbegrepet i antimobbesystemet, altså "mobbing". Mange foreldre opplever at det er vanskelig å få skole og helse til å bruke begrepet, også når en skolemiljøsak registreres. Hva kan det skyldes? 

Vi kjenner godt til den nasjonale nullmobbingstrategien. Den dreier seg om en ønsket holdning, nærmere bestemt en nulltoleranse for mobbing. Det har ført til endringer i lokalpolitikken også, der et press på skoleeiers representant og skoleledere om å sørge for færrest mulig antall saker og kortest mulig behandlingstid. Dette hjelper ikke barna som står i de utfordrende skolemiljøene. 

Kan fagpersonenes mindre bruk av begrepet være en konsekvens av den? Er det også derfor ordet nærmest har forsvunnet fra dokumentasjonen, både i utdannings- og helsesektoren? Har nullmobbingstrategien også betydning for  lokalpolitikeres fokus på antallet saker og behandlingstiden de gis, for å fremstå som flinke kommuner uten særlig antall saker overfor både sine innbyggere og nasjonalt hold? Hva med realiteten for barna og deres foreldre? Den stadig mer sjeldne bruken av ordet mobbing på papir rimer ikke helt med de tallene som kommer frem i Ungdatarapporten hvert år, ei heller med de estimerte tall på barn som ikke sier i fra til voksne. Hva er viktigst? Er det ikke å ha begreper som sikrer solid kvalitet i håndteringen av saker, som sørger for direkte effekt for barna slik at det skapes bedre resultater for, for eksempel, (lokal)politikerne? 

Det kalles for mobbing når en person opplever å bli utsatt for krenkelser, erting, utestenging, blikking osv. gjentatte ganger over tid av en/flere personer og der styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Det er altså ikke mulig å forsvare seg. Vi snakker om to typer mobbing - den tradisjonelle og digitale. De fleste voksne har en eller annen erfaring med den tradisjonelle, mens forskning på den digitale, viser at konsekvensene er enda mer inngripende for den som utsettes for den og kommer ofte i tillegg til tradisjonell mobbing. Vi snakker oftest om mobbing mellom jevnaldrende, men det gjelder også der voksne utsetter barn for mobbing og der barn utsetter voksne for mobbing.

Detaljene som kan forsvinne med et samlebegrep som «mobbing», er at det kan bli lett – i hvert fall lettere, å glemme at bare én slik erfaring med erting, slag eller trusler, for eksempel, kan ramme et barn hardt og brutalt og på en måte som setter varige spor. Hvem husker på det når mobbing skal tas tak i av voksne eller, for eksempel, når en mobbesak registreres? 

Hvilken høyde tar senere instanser, som statsforvalter (tidligere fylkesmann), Udir eller domstolen, for at et barn som har opplevd mobbing, faktisk allerede har opplevd dette gjentatte ganger over tid FØR aktivitetsplikten setter inn og kanskje fortsatt står i slike situasjoner når det meldes fra til klageinstansene? Hvilken betydning har det for klageinstansenes vurdering?

I dag vet vi at mobbesaker kan trekke ut i lang tid, ja, faktisk i flere år. Også klageinstansene kan bruke sin tid, så også domstolen. Hele tiden tikker klokken for barnet og stadig større konsekvenser påføres barnet.

Er betydningen av mobbing utvannet? I dag brukes det nærmest som en erstatning for ordet erting, mens begrepet mobbing inneholder så mye mer. Og skal vi få opp dampen i sakshåndteringen, klagebehandlingen og ved prøving for domstolen, bør vi vel ha et uttrykk som har drivkraften i seg for hastebehandling? Hva om vi begynner å kalle det for det som faktisk skjer, nemlig "vold"? Ja, for det er jo snakk om psykisk og/ eller fysisk vold noen utøver mot andre, som da utsettes. Da må det vel bli fart i vellinga? 

Det er nemlig ett område der dette begrepet reiser en massiv vilje hos voksne – og særlig hos de offentlige instanser, og det er når barn eller unge utsettes for psykisk eller fysisk vold hjemme. Da tas det tak, både kjapt og drastisk, for å sørge for at barna blir tatt vare på og sikret trygge og gode hjemmesituasjoner. Når barn eller ungdom opplever det samme i skolen, skjer det derimot både lite og utrolig sakte. Det, til tross for at barn og unge kan bli like hardt rammet ved opplevelsen av fysisk eller psykisk vold i skolen – være seg fra voksne eller jevnaldrende.

Antimobbesystemet vårt er preget av en rekke slike samlebegrep, som viser seg lite til gagn for det enkelte barn og unge som utsettes for mobbing. Kanskje trenger barna og de unge som som utsettes for mobbing at vi bruker ordet vold, om det de opplever – fysisk eller psykisk, for å få fart i og sørge for tilstrekkelig grad av nødvendighet for ivaretakelse og rettssikkerhet for disse barna og unge? Ja, og at de får den hjelpen de trenger. Det fortjener de! Når det er sagt, er jeg imidlertid slettes ikke sikker på at en voldsdefinisjon vil gagne den eller de som utøver mobbing, men det får vi komme tilbake til en annen dag.