Digitale ferdigheter i skolen = Mest jukseferdigheter

Det ser ut til å gå sport i å fremsnakke behovet for digital kompetanse for tiden, så også i skolen. I mange år har vi hørt at elever er så flinke på data. Det er elevene som kan, ikke lærerne. Når resonnementet føres videre, til at lærerne ikke evner å oppfylle sin plikt, er tiden moden for nyansering. En hører nemlig lite om de viktigste faktorene - tid og hindre.

Det er lite fruktbart å skjære alle lærerne over en kam. Klart der er kolleger som ikke er like ivrige på den digitale fronten, klart de sakker akterut i utviklingen. Der er imidlertid også mange kolleger med beundringsverdig solid kompetanse. Poenget her er at noen får brukt kompetansen, andre ikke, og det har ingenting med hvor (lite) flinke de er!  

Et stort hinder er tidsbruken
Det går ufattelig mye tid med til å teste programmer, sette seg inn i deres tankesett og finne ut om det kan være noe å bruke. I tillegg kommer de etiske og funksjonelle aspekter. Deretter kommer prosessen med å tilpasse og endre rutiner og opplegg. Endringer er sjeldent gjort i en håndvending, og det er kveldsarbeidet tiden må tas fra. Har en først kommet så langt i prosessen, følger to andre tidstyver hakk i hel.

De fleste elever er, beklageligvis, slettes ikke så flinke på data som en skal ha det til. Mange kommer til VG3 og VG4 uten ferdigheter i å skrive på tastaturet. De har heller ikke strategisk kompetanse i å søke, vurdere eller foreta utvalg. Ei heller har de god kompetanse i programmene de velger, være seg Word, PowerPoint eller lignende. Uenig? De jukser, mener jeg. Gjennom "let, finn og trykk"-metoden brukes tastaturet. Informasjon på nett hentes ved kjappe valg, punktvis oppstilling og "klipp og lim inn"-metoden. Stoffet bearbeides i liten grad, noe som gjør læringsprosessen begrenset. Slik har de - fortsatt de fleste elever - kommet seg gjennom 12 års skolegang. Det er uforståelig. Mest er det trist. 

For egen del, står ett skoleår til rådighet. Påbyggselever tar to pensumår på ett, noe som betyr at vi har dårlig tid. Likevel tas valget om å gi elevene grunnleggende digitale ferdigheter. Det krever øvelse og rom for å bygge opp verktøykassen, for å gjøre elevene istand til å kunne ta gode valg selv. Målet er å bygge opp et repertoar, gjøre digitalt arbeid til en naturlig arbeidsform og jobbe med strategier i møtet med den digitale informasjonen. Det er en utfordring i en allerede overfylt plan. Poenget er at tiden som går med til opplæringen, stjeler tid fra annet skolerelatert arbeid! 

Det største - og minst diskuterte - hinderet er rammene

De regionale IKT-rammer er, dessverre, ikke til hjelp i arbeidet. Hvor ofte opplever ikke lærere og elever manglende nettilgang, maskinparker som ikke fungerer, restriksjoner i bruk av nettsider, programmer osv.? Beslutningstakerne i IKT-strategiutformingene og -rammene er ofte hverken lærere eller elever. Resultatet er restriksjoner og hindre på linje med de informasjonsbegrensninger vi hører Russland, Kina og Myanmar tidvis opererer med. Det kan virke som man i flere fylker ikke vet - eller makter - lage løsninger som gjør oppfyllelse av læreplanens krav mulig. Ja, i noen fylker ligger forholdene til rette. I de tre fylkene jeg har jobbet i, gjør de det ikke. Rammene må på plass. Det krever kompetanse i både læreplan og brukerbehov. 

***

Påstanden, om at ingen lærere har digital kompetanse og alle elever er flinke, er for enkel. Det som skjer i skolen i dag, er litt som å gå på jakt. Lærerne leter etter måter å omgå hindringene og elevene etter snarveier. En bedre påstand hadde vært å kalle oss - lærere og elever - en gjeng juksere eller ivrige jegere, som gjør digitalt arbeid og utvikling alle hindre til tross. Selv den påstanden er for enkel, men, vet du, vi begynner å få rimelig høy kompetanse på det.