Elevene som virkelig fortjener heiarop!

Absolutt alle elever fortjener heiarop. Likevel stikker denne elevgruppen seg ut fra resten. De får til noe ikke alle andre klarer. Likevel snakker vi nesten ikke om dem. Få - om noen - politikere kjemper for dem. Blir de nevnt, er det alltid i negative ordlag. En nesten umenneskelig oppoverbakke går de, og nå skal det bli enda tøffere for dem. Stopp og tenk! Absolutt alle burde heller juble litt ekstra for og gjøre stas på dem!

Har du hørt om elevene som forsøker ta videregående skole på to år, i stedet for på normerte tre år? Forsøket skjer i Oslo, hvor en liten gruppe har blitt opptatt til ordningen, både ut fra karakterer og motivasjon (gjennom intervju). Disse (få) elevene har fått en del pressedekning og omtale og heiarop fra politikere. Slik er det ikke for gjengen jeg ønsker å heie på, selv om de har en langt vanskeligere "vei" å gå.

Uten karakterkrav kommer elevene fordi de (i) ønsker å studere videre, (ii) ikke vet hva de vil videre, (iii) fordi de ikke har fått lærlingplass eller (iv) fordi de har blitt plassert der. Motivasjonen spenner over hele skalaen, interessene fra alle yrkesfaglige tilbud like så og alderen skiller dem med opptil ti år. De går fra klasser på 15 til 30-35 elever. Nå skal de ta to pensumår på ett, i akademiske fag. Ved avsluttende eksamen blir elevene målt på lik linje med elevene som har 13 års akademisk studieløp.

Lærerutfordringene er mange. Modenhet; mens noen likestiller studiet med obligatorisk skolegang, hvor det viktigste er å fremheve sine rettigheter og overse sine plikter, er der andre som har etablert familie og hjem, jobbet i noen år og er voksne mentalt og i erfaring. Utfordringer; Mange av dem har store huller fra tidligere skolegang. De fleste har valgt vekk akademiske fag, fordi de ikke har gjort det godt i disse tidligere (og funnet yrkesfagene mer interessante, da). Ingen av dem aner hva de går til når de søker seg til påbygg, og mange av dem har i utgangspunktet liten eller ingen forutsetning for å skulle klare løpet.

Om elevene ikke har nok utfordringer gjennom skoleåret, opplever de i tillegg en manglende støtte og forståelsen fra samfunnet - fra sine nærmeste til politikere nasjonalt. De nærmeste forstår ikke hvor tøft det er, fordi statusen generelt i samfunnet er lav for påbyggsstudiet. Fra politikerhold snakkes det kun om påbygg når det gjelder gjennomføringsgrad, frafall eller strykprosent. Selv jeg har opplevd å bli klappet på skulderen i støtteerklæring, fordi jeg underviser påbyggsklasser. Det må ta slutt!

Fraværsprosenten som nå innføres fra høsten av, gagner kanskje andre elever, men ikke påbyggselevene. Strammere rammer vil gjøre studiet enda tøffere for denne elevgruppen, og det vil (trolig) slå veldig uheldig ut. Skal de klare det tøffe løpet studiet innebærer, må vi, lærerne, gis anledning til å skape det rommet elevene trenger for å komme i mål.

Lite visste jeg hva jeg gikk til da jeg flyttet til Arendal for å ta over en påbyggsklasse. Siden har disse elevgruppene blitt mine fantastiske krigere. Uansett hvilke utfordringer de har kommet inn i mitt klasserom med, har hver og én reist seg - skritt for skritt - og kommet seg vel i mål. Disse elevene er unike, i alle ordets betydninger. Statistikken sier at 1/3 av elevene ikke kommer gjennom studiet. Den nye fraværsprosenten bekymrer meg, både for at dropout-satsingen har vært bortkastet og at innføringen blir den siste dråpen for hva gruppen tåler. Dette er en gruppe elever som virkelig trenger tilpasset opplegg, og derfor burde de gis det "rom" vi lærere ser de trenger. La oss vise at vi heier på dem, slik de fortjener!