Dokumentasjonens verdi i mobbesaker

 Litt flåsete, men dog...

DET SOM STÅR PÅ PAPIRET

Hvis du går inn i en butikk og ber om å få bytte en vare du har kjøpt, blir du bedt om å vise kvitteringen for kjøpet. Det er så vanlig at vi ikke reagerer på det lenger. Ingen setter spørsmålstegn ved kvitteringens sannhet. Hva sier det egentlig om verdien av ditt ord, hvis det hadde vært deg? 

I skolen, ja, i hele samfunnet egentlig, har dokumentasjon fått en slik funksjon - av å skulle være mer sann enn det uttalte ord. Vi aksepterer det i sykemeldingsordningen i jobbsammenheng, der leger skriver ut «kvitteringen» som bekrefte at du faktisk er for syk til å gå på jobb. Skolen går faktisk lenger, for eksempel i vgs, der legen skriver «kvitteringen» som bekrefter at både barnets og ditt foreldreord er sanne – barnet er for sykt til å gå på skolen. I mobbesaker, er det skolen selv som skriver «kvitteringen», både om mobbingen og de tiltakene som settes inn. Det har noen utfordringer. 

Er ikke nettopp mobbing et tegn på at det er skolen – eller skolemiljøet, som er sykt? Hadde skolen vært et menneske, hadde vi ikke sagt at skolen trenger en lege, både for å undersøke, teste og finne frem til rett diagnose og medisin? Men vi sier ikke det i antimobbesystemet. Vi sier at skolen selv ikke bare kan være lege på egen virksomhet, men også lege for barna involvert i mobbingen.  

Og da må jeg bare spørre: Hvor sannsynlig er det at du ville ha skrevet en e-post til sjefen din og fortalt hvilke mangler du har i jobben din, hvilke feil du har gjort og gjør og hvor lite peiling du egentlig har på hvordan du skal løse en eller annen oppgave? Hvor mange ganger kunne du ha gjort det uten at det hadde fått konsekvenser for jobben din? Hadde det ikke vært mer sannsynlig at du hadde kommet med bortforklaringer, forsikringer om at oppgaven vil bli gjort snarest eller at du rett og slett hadde lagt skylden over på noen andre? Er ikke det bare menneskelig? 

Kan vi egentlig forvente det motsatte fra en skoleledelse i mobbesaker? Skoleledelsen har også en sjef – flere faktisk. Den egeninteressen av å legge ut om egne mangler og feil som kunnskapsdepartementet tok utgangspunkt i da skolemiljøloven skulle lages, den egeninteressen deles nok ikke helt av lokale politikere, som jo ønsker å fremstå i mest mulig positivt lys for innbyggerne, som en kommune som tar tak i mobbing. Likevel sees skolens «kvittering» - altså aktivitetsplanen, på som et bevis for hva som skjer i praksis i mobbesaker. 

Verdien aktivitetsplanen er gitt, for sannheten om hva som faktisk skjer, kan utfordres på to måter:

1. Konsekvensene av å tilkjennegi egne mangler/feil, gjør sannheten mindre sannsynlig at kommer til uttrykk på papiret. Likevel er det som står på papiret, i aktivitetsplanen, det som danner grunnlaget for all senere vurderinger av andre instanser, for eksempel ved klager eller prøving for retten. Det gjør jo at det som står i den er viktig er sant.
   
   
2. Om aktivitetsplanens innhold er viktig, hvor er så stemmene til de øvrige voksne involvert i saksbehandlingen? Vi snakker om høyt kvalifiserte mennesker her, med solid kompetanse på ulike sider ved akkurat dette barnet, være seg fastlege, Bup, HABU, PPT, kontaktlærer og ikke minst deg, som forelder. Er alle diskvalifisert til ord uten verdi?

Er ikke dokumentasjonsordningen mer å kunne sammenligne med kvitteringen for kjøpet i butikken du ønsket å bytte varer i, nærmere bestemt den ansatte som tastet inn varen og beløpet før kvitteringen ble skrevet ut? Den ansatte kan ha gjort feil, noe som gjør at kvitteringen er feil. Ditt ord gis ikke verdi, og den ansatte vil motsi at det er gjort feil for alt det er verdt for å slippe unna konsekvenser. Og i møte med butikken, er du den svake part og prisgitt den butikkansattes handlinger. Kvitteringen motbeviser ditt ord. Det blir ikke noe bytte av vare i dag.

Lydopptak i mobbesaker

 

Hva tenker vi om lydopptak?

Hvordan stiller du deg til lydopptak? Og hva om du først ETTER en telefonsamtale eller et møte finner ut at det du har sagt er tatt opp, hva tenker du om det? Hadde det spilt noen rolle om du hadde visst om det på forhånd? Og, ikke minst, hvorfor melder dette behovet seg for foreldre i mobbesaker? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan. 

Du kan høre episoden her.

 

Det kan hende at du ikke har hørt om foreldre som tar lydopptak av telefonsamtaler eller fra møtene. Da har kanskje samarbeidet ikke reist det behovet, det har kanskje ikke blitt nødvendig eller tanken rett og slett ikke har slått deg. Min erfaring er at foreldre tar lydopptak når det som sies over tid ikke stemmer med det som står på papiret, eller når påkjenningene begynner å bli så store for dem at de ikke husker hva som blir sagt i møtene, eller når det blir så mange på møtene at de ikke har en sjanse til å få med seg alle fagrådene som gis av de ulike instanser eller når bare den ene har anledning til å gå på møtet og den andre ønsker å få med seg hva som har skjedd. La oss grave litt i disse årsakene:

• I sistnevnte eksempel, altså der bare den ene har anledning til å gå på møtet, kan vi vel lett akseptere og forstå ønsker å få med seg det som har skjedd, så den lar jeg ligge.
  
  
• Vi må ikke glemme at foreldre fortsatt bare teller maksimalt to personer, mens det kan delta mange fagpersoner. Nå skal jeg innrømme at jeg har ikke vært i møter med flere enn 15 fagpersoner som representerte det offentlige og en aleneforelder som representerte hjemmet. Ja, og så var jeg der. 15 fagpersoner! Selv på en helt vanlig hverdag for en helt vanlig person, kan nok en slik situasjon både oppleves overveldende og være vanskelig å fange opp alles anbefalinger og råd fra, ikke minst, om det er meningen vi samtidig skal ta noen kloke beslutninger når det gjelder tiltaksforslagene/-justeringene for barnet vårt. Kan vi ikke ha forståelse for dette eksemplet også?
  
  
• For noen oppleves skolen og disse møtene belastende for foreldre. Jeg er jo et skolemenneske, så jeg har spurt. For noen kunne vi like gjerne ha snakket gresk, for andre er det hva tiltak eller justeringer egentlig betyr – for barnet, for tryggheten og hva som egentlig forventes av  foreldrene selv i det som foreslås. Dette er usikkerhet vi lett kan bli flinkere på å møte, slik at ikke møtene oppleves så belastende. Og det leder meg til det siste eksemplet.
  
  
• Når det som sies eller avtales ikke stemmer med det foreldre opplever har blitt sagt eller man har blitt enige om enten ikke oppleves å skje i praksis eller ikke synes i dokumentasjonen, blir foreldre veldig alene med sin oppfatning. Ikke helt ukjent, er også deres opplevelse av dokumentasjonens fordreining av situasjonen, kanskje insinueres feil og mangler foreldrene ikke kjenner igjen hos barnet, eller at foreldrene settes opp mot hverandre på papiret, eller at det hintes til feil og mangler hos foreldrene selv. NÅR denne opplevelsen av å bli utsatt for urett gjentas flere ganger og over tid og der foreldrene ikke opplever å ha noe de skulle ha sagt, så opplever de både avmakt, men også kampvilje. Hold an to sekunder, sa jeg ikke akkurat  (i) utsatt for urett, (ii) gjentas flere ganger over tid og (iii) opplever ikke å ha noe de skulle ha sagt? Hvis vi bytter ut «urett» med «vold», så snakker vi faktisk om definisjonen på mobbing. Det er litt å tenke på og stiller kanskje foreldres bruk av lydopptak i et litt annet lys? 

La oss snu mynten og se lydopptak fra skolens side. Hva gjør informerte lydopptak med oss i møter eller telefonsamtaler? Og hva gjør lydopptak vi først finner ut av i ettertid?

Som du vet, er jeg jo en entusiast i arbeidet mot mobbing, og snakker titt og ofte om behovet for bedre kvalitet og direkte effekt for barna av det voksne beslutter og faktisk gjør i dette arbeidet, ikke minst innenfor skolens fire vegger. En slik entusiasme innebærer at jeg er opptatt av profesjonalisering av skolens ansatte og ledelse. Vi tar det en annen gang, men det det betyr når det gjelder lydopptak, er at lydopptak ikke har noen betydning for arbeidet mot mobbing, for saksbehandlingen og heller ikke for skolen. Likevel erfarer jeg at skoler ikke helt sjeldent reagerer i tilfeller der de mistenker lydopptak skjer.

Jeg tenker lydopptak burde ønskes velkommen inn i mobbesaker ut fra følgende punkter:

1. Vi har forståelse for foreldre, der bare den ene har anledning til å delta på et møte.
   
   
2. Vi har forståelse for at mange fagpersoner kan gi mange og til dels motstridende råd og at disse kan være vanskelig å huske. Rådene kan jo også være rettet mot eller ha betydning for foreldrene ved at det er ting de må ta tak i for barnet, som søke behandling osv.
   
   
3. Vi har også forståelse for at mange fagpersoner tilstede kan resultere i flere ulike fagspråk. Slettes ikke alle er lærere eller helsefaglig utdannet. 
   
   
4. Gjør ikke rettferdighetssansen vår at vi også har forståelse for foreldres behov for å ha noe konkret – kanskje et «bevis» - fra møtet for å kunne forsvare seg? Ja, foreldre får referat og de gis mulighet til å sende inn sine kommentarer til referatet, om de mener noe er galt. Det er to MEN her: (i) Eventuelle innsigelser til et referat fører ikke til endringer i selve referatet, men arkiveres som et vedlegg. (ii) Dette vedlegget vil aldri bli hentet frem, for eksempel ved prøving for retten, uten at det er foreldrene selv som henter det frem eller det kan brukes mot foreldrene. Var det meningen antimobbesystemet skulle gjøre foreldrene til profesjonelle saksbehandlere i mobbesaker? Nei, tvert imot, de skal avlastes gjennom aktivitetsplandokumentet, maktskjevheten mellom skole og hjem skal forsøkes utlignet av skolen som den sterkeste part i saksbehandlingen og for skolens ansatte selv, gjelder ingen forpliktelser til å skriftliggjøre sin dokumentasjon. Om en ansatt selv skal «dokumentere» noe av betydning for saken, kan det gjøres skriftlig i form av en logg eller rett og slett noen skriblinger på en gul lapp ELLER i form av et diktat, altså et lydopptak. Jeg lar det ligge her.
   
   
5. For det femte, det burde ikke være noen forskjell i hvordan du og jeg opptrer med eller uten lydopptak. La oss stoppe litt opp ved dette. Det er viktig. Som privatperson, har jeg ingen problemer med å se at det HAR betydning om en samtale/møte blir tatt opp eller ikke. Som lærer, har jeg opplevd at min undervisning har blitt tatt opp, og, ikke minst, som leder og antimobbeentusiast. Det jeg tenker da, er at det er uproblematisk. Hvis ikke jeg, i min rolle som lærer, leder eller antimobbeentusiast tåler at det jeg ytrer blir tatt opp, da er jeg rett og slett ikke profesjonell. I min forståelsesverden, skal det ikke være noen forskjell på hvordan jeg opptrer, min faglige prestasjon eller måten jeg behandler andre på – med eller uten lydopptak.

Uansett da, om du måtte mene at regelverkets forhåndssamtykke burde gjelde, tenk over om et lydopptak ville gjør noen forskjell for deg i din yrkesutøvelse - om du hadde følt behov for faglig å yte bedre. Ville du ha oppført deg annerledes, tror du? Bedre? Eller mer ordentlig overfor de andre? Ville du følt deg mer ansvarlig for de lovnader du gir i møtet, tror du? Og da må jeg bare få legge til: Er ikke alle disse spørsmålene med på å heve kvaliteten i din yrkesutøvelse, og dermed være noe positivt? Gjelder ikke det samme i møtene i mobbesaker også, tror du? Jeg spør, du mener.

Aktivitetsplanen 2.0

 

 

Du vet, noen ganger er det små justeringer som fører til de store endringer? Kan en slik tankegang brukes i mobbesaker også for å skape bedring? La oss drodle litt rundt det i dag og se om det er tid for en oppgradering til aktivitetsplan 2.0?

I flere år, har det særlig vært bagatellisering, variert saksbehandling og skjev maktfordeling mellom skole og hjem, som foreldre har opplevd utfordrende vis á vis skolen. Disse tre har ridd antimobbearbeidet som en mare, og det var jo nettopp praksisutfordringene som skulle løses da mobbeloven ble endret til dagens skolemiljølov. Enkeltvedtaksordningen var en stor del av dette, fordi den varierte bruken av ordningen hadde stor betydning for foreldrenes muligheter hvis de klaget eller prøvde saken for retten. Det er vel liten tvil om at erstatteren for enkeltvedtaksordningen, nemlig aktivitetsplanen, ikke har fått bukt med de tre utfordringene? 

Kanskje den største – eller i hvert fall en av de største svakheter ved antimobbesystemet i dag, er at vi mangler resultatkrav. Det stilles ingen krav til skolen når det gjelder barnets utvikling og læring i kjølevannet av å oppleve mobbing. Jada, forarbeidene til skolemiljøloven setter listen for måling på antallet tiltak. Svakheten ved slik måling, er at antallet tiltak ikke sier det pøkk om hvor gode tiltakene er for det enkelte barnet, ei heller hvilken virkning tiltakene har på barnet i skolehverdagen eller resultatene som oppnås gjennom tiltakene. Barnets helsekonsekvenser i kjølevannet av mobbing, det kan ta tid før de trives igjen og læring kan la vente på seg fordi barnets krefter, konsentrasjon og uhelsen som fører til etterslep, læringstap m.m. Uten at det stilles krav til skolens kvalitet, effekt og resultater for barnet, vil ikke dagens praksis med bagatellisering, variasjoner og maktskjevheter kunne fortsette i beste velgående? 

Her er dagens utfordring å svelge: Klart, skolen må ha styringsrett i mobbesaker. Det er jo barnets skolehverdag skolen har ansvaret for. Ordningen med aktivitetsplanen er skapt for å kunne etterprøve beslutningene skolen tar, men altså ingen resultater – altså i hvilken grad skolen klarer å gjenopprette trygge og gode skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring, gjennom de tiltak skolen setter inn. La oss dvele litt ved akkurat dette – et miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Mobbing rokker jo nettopp ved dette, og det er her potensialet for ny versjon av aktivitetsplanen ligger, tenker jeg. 

La meg bare minne om at aktivitetsplanen ikke har noen nasjonal standard utover de punktene jeg pekte på i innlegget om aktivitetsplanen. Hver fylkeskommune, kommune eller skole kan ha sine egne aktivitetsplaner, altså velge hvilke punkter de vil ha med, riktignok i tillegg til kravene fra nasjonalt hold, i skjemaene som brukes. Det skriker ikke akkurat kvalitet, ei heller sikring av effekt eller å sørge for resultater. Det det gjør, er å sikre forskjeller i saksbehandlingen, og SÅ store forskjeller er det ikke i et barns behov i kjølevannet av mobbing. I versjon 2.0 foreslår jeg en overskriftsendring og to nye kolonner:

1.     Fremfor evaluering av et tiltak, heller virkningen av tiltaket for barnet

2.     En kolonne for foreldres kommentarer

3.     En kolonne for helsesektorens kommentarer

Hvorfor så enkle forslag? I dag sender skolen foreldrene aktivitetsplanen hver gang den blir endret. Med en tilleggskolonne for foreldrenes stemme, kan foreldre skrive inn barnets stemme og foreldrenes opplevelse av effekten et gjeldende tiltak har. Det er nemlig ikke alltid så lett for foreldre å bli hørt eller at foreldres uenighet/ erfaringer mot et tiltak inkluderes i en aktivitetsplan.

Samtidig med dette, er også en kolonne for helses kommentarer lurt å ta med. Helse kommer riktignok ofte sent inn i saker og da er situasjonen ofte alvorlig for barnet. Hvis helse, derimot, får skrive inn sine egne kommentarer til tiltak som foreslås, for eksempel, hvilke tilpasninger som trengs for å gjennomføre tiltak, vil det ikke bare føre til bedre kvalitet? 

Tenk på det, hvis barnets stemme kommer frem via foreldrene, er det ikke større sannsynlighet for at effekten av et tiltak blir mer ærlig? Ja, for barnet har ingenting å tape ved å fortelle foreldrene sannheten, i motsetning til hva barnet kan oppleve vis á vis skolen. Og, på den andre siden, skolens vurdering av de råd om tilpasninger helse fremmer i møter, er de gode nok? Skolen er ingen helseekspert, men helses råd kan ha avgjørende betydning for barnet. Et annet relevant punkt, er at ved å gi helse en slik stemme i aktivitetsplanen, vil en også kunne ansvarliggjøre helses rolle i barnets bedring. I mange tilfeller, er det nemlig en stor utfordring for foreldre å skaffe tilveie rett helsetilbud for barn i kjølevannet av mobbeopplevelser.

Jeg avslutter med noen spørsmål du kan tenke på: Vil hjemmets og helses stemmer direkte i aktivitetsplanen kunne begrense skolens mulighet for å kunne bagatellisere når et barn eller dets foreldre sier ifra om mobbing? Vil stemmene til hjemmet og helse kunne bidra til at skolen gis «drahjelp» til å måtte yte kvalitet og sørge for faktisk effekt for barnet i antimobbearbeidet? Kan det hende maktskjevheten ikke lenger blir så stor, fordi klage- og rettslige vurderinger vil basere seg på alle de tre partenes stemme? Og for barnet, vil ikke hjemmets og helses tilbakemeldinger gjøre at tilpasninger eller justeringer kan skje langt raskere enn i dag? Kan ikke det igjen gjøre gjenopprettingstiden kortere, læringstapet mindre og dermed sjansen for langvarige konsekvenser for barnet mindre? Det er da fortsatt barnets beste, ikke skolens, foreldrenes eller helses beste, vi er på jakt etter i antimobbesystemet vårt, er det ikke? Til slutt, kan så enkle justeringer, som to kolonner og en overskriftsendring, faktisk gjøre rettssikkerheten bedre for barnet som opplever mobbing også? Jeg spør, du avgjør.

Aktivitetsplanen

 

Hva er en aktivitetsplan og hvorfor burde du, uansett på hvilken måte du involveres i skolemiljøsaker, vite noe om disse planen. Jo, fordi det er noen mekanismer i sving som de færreste snakker om, men som kan hjelpe forstå det som skjer. Det blir mye på en gang i dag, men la oss starte enkelt. 

En aktivitetsplan kalles dokumentet, som rett og slett er et vanlig tekstbehandlingsdokument, for eksempel i Word. Det samme dokumentet oppdateres etter hvert som tiltak settes inn, endres eller utgår. Hver plan gjelder én situasjon - krenkelser, mobbing, trakassering eller diskriminering. Poenget med planen, er å få med alt skolen gjør og skal gjøre. Skolen er selv forfatter av dokumentet og den som oppdaterer underveis. Når det gjelder innholdet, skal det inneholde: 

• En beskrivelse av situasjonen, altså hvilket problem planens tiltak skal løse. Da nevner jeg bare kort at mobbing er sosiale problemer som gir større eller mindre helsekonsekvenser for barna.
  
  
• At utfordringene er sosiale, altså gjelder flere enn bare et barn, burde tilsi at det konkrete skolemiljøet i klassen eller på trinnet gis en aktivitetsplan, og så én aktivitetsplan for saksbehandlingen for enkelteleven som ikke har det trygt og godt på skolen. Det vanligste er dessverre bare det siste.
  
  
• Planen skal informere om hvilke undersøkelser skolen gjør. Her inngår observasjoner i klasserommet, i ganger, i friminutt og hvordan barna omgås hverandre, samtaler med elever osv. Informasjonen samles og diskuteres internt for så å finne ut hvilke tiltak skolen kan sette inn som gjenoppretter barnets trygge og gode skolehverdag.
  
  
• Her er ferdighetene og systematikken til skolene varierende, både når det gjelder OM og hvilke undersøkelser skolene gjennomfører, som gjerne speiler skolens kompetanse på området. 
  
  
• I tillegg til å si noe om hvilke tiltak skolen har planlagt, skal planen også si noe om når de skal gjennomføres, hvem som har ansvaret  og når de skal vurderes.

Da er det kanskje kjekt å vite hva et tiltak er? Det kan nesten være hva som helst, så lenge skolen finner det egnet for den konkrete situasjonen og lovlig. I og med at Udir.no fremmer noen eksempler på sine nettsider, foreslår jeg heller et tips for systematisering av tiltak til rektorer og skoleeiere istedet. 

I praksis, kan det gå lang tid mellom hver gang en lærer har store skolemiljøutfordringer i sitt klasserom, noe som kan sette en lærers verktøykasse over tiltak på prøve. Det er lærerne som er nærmest elevene, som kjenner klassemiljøet best. Derfor er det også lærerne som bør velge tiltak som kan gjenopprette trygge og gode skolemiljø, både i klasse- eller trinnmiljøet, men også i enkeltsaker. I tillegg er det jo lærerne som ofte skal implementere tiltakene, så de trenger all hjelp og støtte de kan få. 

Tips! Lag en tiltaksbank som lærerne kan benytte seg av, som idéressurs, til egen situasjon.

 

Når tiltak skal evalueres, er det viktigste å huske på at det ikke er evalueringen av tiltaket som er det viktigste, men effekten tiltaket har på barnet/barna.

Det er kun tiltak i skolehverdagen som skal inn i aktivitetsplanen, ikke i fritiden eller hjemme, for der bestemmer foreldre. MEN foreldres valg for barna i fritiden kan ha stor betydning for skolehverdagen, akkurat som skolens tiltak kan få stor virkning for barnas fritid, for digital mobbing osv.  

Jeg har allerede pekt på noen muligheter og svakheter i praktiseringen av aktivitetsplanordningen, men legger til et par ting det kan være kjekt å legge seg bak øret:

• I saksbehandlingen blandes yrkesaktive, som skolens ansatte, PPT, fastleger, Bup, HABU m.fl., men også rent private aktører, dog med mest ansvar, altså en eller begge foreldrene. 
  
  
• Det er ofte mye følelser involvert i saksbehandlingen, som skolens følelse av ikke å få det til og/ eller bekymrede, fortvilte og frustrerte foreldre. Det kan gjøre samarbeidet utfordrende, særlig når saker trekker ut i tid. Da er det skolen som må reise seg, som er på jobb og må makte være den romslige part, som fokuserer på hvilke justeringer skolen trenger å gjøre selv.
  
  
• En klar svakhet i ordningen med aktivitetsplikt og aktivitetsplaner, er at det ikke stilles krav til den direkte effekten skolens tiltak har på barnet, ei heller konkrete resultater skolen skal oppnå med tiltakene som settes inn. Ja, kravet er et skolemiljø "som fremjar helse, trivsel og læring", jfr. oppll. §9A-2, men enn så lenge måles ikke innholdet i disse tre, hverken hos klageinstansene eller ved prøving for retten, men heller forarbeidenes uttrykk - "som med rimelighet kan forventes", som dreier seg om antallet tiltak iverksatt av skolen.

Aktivitetsplanen er i grunnen å regne som en kvittering du har med deg til butikken om du vil bytte en vare. Jeg har snakket om dokumentasjonens verdi i denne podkastepisoden. Aktivitetsplanen teller mer enn foreldres, en fastleges og samtlige andre instansers ord. Kommentarer kommer ikke inn i planen, om ikke skolen ønsker det selv. Det er på den ene siden naturlig, for det er skolens arbeidsoppgaver for å trygge og skape gode skolemiljø som skal inn i planen. Samtidig, er det en hake ved ordningen at hverken foreldre eller helse kommer til uttrykk, da det kan svekke kvaliteten og verdien av dokumentet. 

Skal du ta med deg noe fra dette innlegget, må det være at aktivitetsplanen er grunnlaget for alle senere vurderinger av saken og skolens kvalitet, for eksempel ved klage til statsforvalter eller Udir, samt ved prøving for retten. Det er altså et viktig dokument og verdt å prate om = aktivitetsplanen 2.0 om litt!

#1: Et kontortips egentlig

Jeg vil tippe at du, som meg, stort sett deltar i jobbmøter der vi både vet hvem og hvor mange som kommer, samt hva møtet skal omhandle. Ofte forventes det at vi er forberedt, slik at vi bidrar til å få utrettet mest mulig i løpet av møtetiden. Kjenner du deg igjen? Hva da med det motsatte, kan det eksemplifiseres ved jobbintervjusituasjonen? Der er det jo virkelig ikke sånn. Heller preges den av usikkerhet, om hvem og hvor mange som er tilstede, hvilke spørsmål som stilles, øyeblikkssvarene vi gir og, ikke minst, den alltid-eksisterende risikoen som ligger innforstått i møtet, nemlig å ikke få jobben. Flere ganger har jeg tenkt etterpå: "Vel, vel, DET var vel ikke det beste du kunne prestere, Tine"…

Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi jeg tror saksbehandlingen i mobbesaker hadde vært tjent med å gjennomføres som jobbmøter, mens realiteten for mange er nærmere jobbintervjuer. Siden overgangen til jobbmøter kun krever noen tastetrykk, burde det enkelt la seg gjøre.

TIPS:

I innkallingen til møter til foreldre, legg ved siste utkast til aktivitetsplanen og informér om deltakerne i møtet.

Fordelene er flere:

1. Det er normal høflighet å informere om deltakerne i møter.
2. Å gi foreldre anledning til å forberede seg, snakke med sitt barn og kunne bidra konkret og konstruktivt i møter, for eksempel, med nødvendige tiltakstilpasninger, vil øke sjansen for bedre kvalitet og treffsikkerhet for barnet på tiltakene som velges.
3. Tipset har potensialet i seg for å redusere tidsbruken i saksbehandlingen, noe som barnet vil tjene på.
4. Foreldre vil kunne oppleve seg mer respektert som likeverdige parter, noe som ofte fører til et bedre samarbeidsklima.

Implikasjoner:

• Ingen ny oppgave, kun noen ekstra tastetrykk
• Tiltaksdelen i aktivitetsplanen må anonymiseres, som jo er en rutineendring, og kun være den delen som sendes ut (klipp og lim). Ikke verre.

Effekten av utnyttelsen av innkallingsordningen, kan vise seg stor - på begge sider av bordet, og, ikke minst, for barnet som skal hjelpes

Tine

Bekymringsmeldinger i mobbesaker - litt tilleggsinfo

 

Denne uken er det bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten podkastepisoden handler om. Du kan høre episoden her. Jeg har bare lyst til å legge til et par ting, som det ikke var naturlig å ta med i episoden:

• Opphavet til uttrykket "syndebukk" fanget jeg opp i artikkelen til lærervarsler Hanne Westrum Hvammen 2. juni 2020 og så har det ligget og surret i bakhodet siden. 
  
  
• Den danske undersøkelsen jeg viser til, er det forskeren Lars Udderhøj som gjør i 1995. Det han ser på er "samarbeid og kommunikasjon mellom sosialarbeidere og såkalt truede familier", se Uggerhøj 1996:68.
  
  
• For mer om skolers bruk av bekymringsmeldinger, anbefales professor Bente Ohnstad og Ylve Gudheims bok: "Meldeplikttil barnevernet - Er det nok å være bekymret?". 

• Mitt løsningsforslag inkluderer barn med høyt fravær og skolevegrere også. Forskning på dette området, finner du, blant annet, hos professor Marie-Lisbet Amundsen, som peker på gjenkjennbare erfaringer for foreldre i mobbesaker i sine studier om konsekvenser av høyt fravær og skolevegring.
   
• Ellers vil jeg også anbefale professor Ingrid Lund, f.eks. rapporten "Håndhevingsordningen for skolemiljøsaker".

Jeg mener å huske at det også fins podkastepisoder med flere av de anbefalte ovenfor, både hos "Rekk opp hånda" og "Lektor Lomsdalens innfall", som det kan være vel verdt å lytte til.

 

Og løsningen jeg foreslår? To avkrysningsfelt i skjemaet for bekymringsmeldinger - ett avkrysningsfelt for om det pågår en mobbesak og ett felt for om meldingen skyldes høyt fravær/skolevegring, som ikke helt sjeldent er konsekvens i langvarige saker. Da kan vi kanskje luke ut muligheten for å gjøre barna til den største syndebukken. Kanskje kan det føre til en litt ærligere saksbehandling også? To avkrysningsfelt. Tenk på det, kan det være så enkelt? 

Tine

Tid for navneskifte fra mobbing til ...?

 

I antimobbesystemet finnes en rekke samlebetegnelser for å gjøre forståelsen enklere. Det er fint og flott, så lenge begreper fungerer til det beste for utfordringen det gjelder og arbeidet vi står foran. Spørsmålet er om vi med noen av disse begrepene gjør oss selv og – ikke minst, barna en bjørnetjeneste ved å bruke disse samlebetegnelsene? 

[Podkastepisoden kan du høre her]

La oss ta utgangspunkt i hovedbegrepet i antimobbesystemet, altså "mobbing". Mange foreldre opplever at det er vanskelig å få skole og helse til å bruke begrepet, også når en skolemiljøsak registreres. Hva kan det skyldes? 

Vi kjenner godt til den nasjonale nullmobbingstrategien. Den dreier seg om en ønsket holdning, nærmere bestemt en nulltoleranse for mobbing. Det har ført til endringer i lokalpolitikken også, der et press på skoleeiers representant og skoleledere om å sørge for færrest mulig antall saker og kortest mulig behandlingstid. Dette hjelper ikke barna som står i de utfordrende skolemiljøene. 

Kan fagpersonenes mindre bruk av begrepet være en konsekvens av den? Er det også derfor ordet nærmest har forsvunnet fra dokumentasjonen, både i utdannings- og helsesektoren? Har nullmobbingstrategien også betydning for  lokalpolitikeres fokus på antallet saker og behandlingstiden de gis, for å fremstå som flinke kommuner uten særlig antall saker overfor både sine innbyggere og nasjonalt hold? Hva med realiteten for barna og deres foreldre? Den stadig mer sjeldne bruken av ordet mobbing på papir rimer ikke helt med de tallene som kommer frem i Ungdatarapporten hvert år, ei heller med de estimerte tall på barn som ikke sier i fra til voksne. Hva er viktigst? Er det ikke å ha begreper som sikrer solid kvalitet i håndteringen av saker, som sørger for direkte effekt for barna slik at det skapes bedre resultater for, for eksempel, (lokal)politikerne? 

Det kalles for mobbing når en person opplever å bli utsatt for krenkelser, erting, utestenging, blikking osv. gjentatte ganger over tid av en/flere personer og der styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Det er altså ikke mulig å forsvare seg. Vi snakker om to typer mobbing - den tradisjonelle og digitale. De fleste voksne har en eller annen erfaring med den tradisjonelle, mens forskning på den digitale, viser at konsekvensene er enda mer inngripende for den som utsettes for den og kommer ofte i tillegg til tradisjonell mobbing. Vi snakker oftest om mobbing mellom jevnaldrende, men det gjelder også der voksne utsetter barn for mobbing og der barn utsetter voksne for mobbing.

Detaljene som kan forsvinne med et samlebegrep som «mobbing», er at det kan bli lett – i hvert fall lettere, å glemme at bare én slik erfaring med erting, slag eller trusler, for eksempel, kan ramme et barn hardt og brutalt og på en måte som setter varige spor. Hvem husker på det når mobbing skal tas tak i av voksne eller, for eksempel, når en mobbesak registreres? 

Hvilken høyde tar senere instanser, som statsforvalter (tidligere fylkesmann), Udir eller domstolen, for at et barn som har opplevd mobbing, faktisk allerede har opplevd dette gjentatte ganger over tid FØR aktivitetsplikten setter inn og kanskje fortsatt står i slike situasjoner når det meldes fra til klageinstansene? Hvilken betydning har det for klageinstansenes vurdering?

I dag vet vi at mobbesaker kan trekke ut i lang tid, ja, faktisk i flere år. Også klageinstansene kan bruke sin tid, så også domstolen. Hele tiden tikker klokken for barnet og stadig større konsekvenser påføres barnet.

Er betydningen av mobbing utvannet? I dag brukes det nærmest som en erstatning for ordet erting, mens begrepet mobbing inneholder så mye mer. Og skal vi få opp dampen i sakshåndteringen, klagebehandlingen og ved prøving for domstolen, bør vi vel ha et uttrykk som har drivkraften i seg for hastebehandling? Hva om vi begynner å kalle det for det som faktisk skjer, nemlig "vold"? Ja, for det er jo snakk om psykisk og/ eller fysisk vold noen utøver mot andre, som da utsettes. Da må det vel bli fart i vellinga? 

Det er nemlig ett område der dette begrepet reiser en massiv vilje hos voksne – og særlig hos de offentlige instanser, og det er når barn eller unge utsettes for psykisk eller fysisk vold hjemme. Da tas det tak, både kjapt og drastisk, for å sørge for at barna blir tatt vare på og sikret trygge og gode hjemmesituasjoner. Når barn eller ungdom opplever det samme i skolen, skjer det derimot både lite og utrolig sakte. Det, til tross for at barn og unge kan bli like hardt rammet ved opplevelsen av fysisk eller psykisk vold i skolen – være seg fra voksne eller jevnaldrende.

Antimobbesystemet vårt er preget av en rekke slike samlebegrep, som viser seg lite til gagn for det enkelte barn og unge som utsettes for mobbing. Kanskje trenger barna og de unge som som utsettes for mobbing at vi bruker ordet vold, om det de opplever – fysisk eller psykisk, for å få fart i og sørge for tilstrekkelig grad av nødvendighet for ivaretakelse og rettssikkerhet for disse barna og unge? Ja, og at de får den hjelpen de trenger. Det fortjener de! Når det er sagt, er jeg imidlertid slettes ikke sikker på at en voldsdefinisjon vil gagne den eller de som utøver mobbing, men det får vi komme tilbake til en annen dag.