Før vi kan snakke om profesjonalitet

Det er én ting jeg lurer på og som går igjen i møtene jeg deltar i: Hvordan kan vi møte hverandre på noen annen måte enn som medmennesker med annen kompetanse enn oss selv? Ja, medmennesker som står foran en utfordring som du og jeg er betalt for å løse. Ordentlighet må da være minstekravet til hvordan vi møter opp, ikke sant? Men slik er det jo ikke. Klar, vi må snakke om det!

Jeg har vært stille lenge. Veldig lenge. Det kommer ikke av at jeg har ligget på latsiden. Det som skjedde har jeg fortalt om i podkastepisoden, som du kan høre ved å klikke på figuren:

Okey, tilbake til dagens tema - hvordan vi møter hverandre, for er det noe disse mange årene med

• fokus på mobbing i egne klasserom,
• elever med senskader fra mobbing,
• proaktivt arbeid politisk og byråkratisk,
• som rådgiver i mobbesaker og
• kompetanseutvikling ved utfordrende klasse-/skolemiljø,

...har fått meg til å innse, er det at vi har noen holdninger å ta tak i. La meg bruke meg selv som eksempel: Hvordan kan jeg møte foreldre som noe lavere enn meg selv, som mindre smarte eller verdt enn meg? Er det ikke slik at vi bare har ulik kompetanse, og at foreldre søker meg fordi jeg har en kompetanse foreldrene trenger? Når det er sagt, er det klart vi har noe felles – foreldre og jeg, for jeg er også forelder. Vi har begge erfaring med det å ha barn og det å være foreldre. Ja, og alt det innebærer, både med spedbarn, bleieskift, språk, bursdager, trass, barnehage og skolegang, men løsningene våre er forskjellige. Gir det mening?

Der vi skiller lag, er at mens våre løsninger for egne barn godt kan oppleves å være de beste, vil det alltid være for mitt barn i min familiesituasjon. Og der vi også skiller lag, er at foreldreerfaringene mine, verdiene mine og løsningene mine i min familie, de ligger igjen hjemme når jeg låser døren og går på jobb. Det er jo ikke den kompetansen foreldre kommer til meg for å få, men den om skolemiljøarbeid og 9A-saker, og løsninger på deres utfordringer.

Hvordan er dette eksemplet relevant for deg, tenker du kanskje? Det er superaktuelt, for din kompetanse i møter er den viktigste å holde fast ved:

• For foreldre er det nettopp foreldrerollen, effekter skolens tiltak har på barnet og forslag til løsninger, som er det viktigste.
• For lærere er det lærerrollen og å oversette foreldrenes informasjon til konkrete klasse- og enkeltelevtiltak.
• For rektor er det rektorrollen, samt det å makte kombinere de mange deltakernes informasjon, bistå lærere i oversettelsen til konkrete tiltak og sørge for fremdrift.

Ingen av disse rollene utfordres egentlig når hver holder seg til rollen de har i disse møtene. Et samarbeide skjer først når deltakerne opplever et fellesskap og barns bedring. Til forskjell fra foreldrene, betales jo alle andre deltakere i møtene nettopp for sin kompetanse. Å blande inn egne vurderinger av hvordan foreldre skal oppdra sine barn, hvilke verdier foreldre har, hvor feilen ligger når barn opplever mobbing, er skivebom.

 

Tenk heller undervisningsteknikker,

for løsningen ligger i lærernes håndverk.

(Helt sant!)

Når det er sagt, er det et annet forhold som også er relevant å snakke om i møte med foreldre. Det er lite populært, men kanskje du jobber i skolen og er en av de som trenger å høre det idag:

Det hadde ikke vært noen 9A-sak om vi hadde maktet å skape de knallgode miljøene barna blomstrer i. Det kan være mange årsaker til at mobbing skjer, for all del, og det er et hav av ulike former for mobbing. Likevel – og kanskje på tross av dette, blir det ekstra viktig å stikke fingeren i jorden og spørre seg selv: At noen elever opplever mobbing, betyr at jeg (altså du som leser) er en av dem som ikke har fanget det opp før et barn har opplevd det gjentatte ganger og over tid. Det er altså noe langt mer alvorlig enn at en ikke har fått med seg en episode eller to, men gjentatte ganger og over tid. Altfor ofte hoppes det over denne refleksjonen. Kanskje fordi den er vond å innrømme. For vond å svelge. Den tilsier at jeget har gjort noe galt. Ja, for det er galt. Det bryter med loven!

Klart, vi skal møte foreldre med den respekten de fortjener når de møter skolen i 9A-saker, mobbesaker og ved utrygge skolemiljø. Det skulle bare mangle at vi er ordentlige. Og så skal vi møte foreldre med den kompetansen vi får betalt for å yte – oversette foreldrenes informasjon og effekten tiltak har på barna, og så finne gode løsninger, både i klassemiljøet og for enkelteleven.

Like klart, er det at foreldre har følelser. De kommer jo til oss i sin fortvilelse. Du og jeg, vi er rause og romslige nok til å kunne stå i det.

 

Det er ikke nedverdigende å justere seg, å endre strategier og yrkesutøvelse. Tvert imot, det er det som kalles profesjonalitet 😊

Kan vi forebygge mot å grue seg?

 

Selv om ikke mer skal inn i skolen, er det klart at viljen til å vurdere - og revurdere, egen praksis og vaner til beste for egen og elevenes positive effekt, må være der. Det er relevant også for dagens tema, nemlig elever som gruer seg til skolehverdagen. Det kan være etter ferier, hver uke eller hver dag. I dag tar jeg utgangspunkt i det første - ved ferier, som vi snakker altfor lite om. Er ikke det å starte opp igjen like viktig som å sende elever ut i ferie på en positiv "bølge"? Vel, vi er halvveis i skoleåret, flere fridager og ferier er i vente og følgende tre enkle triks kan kanskje være noe å ha i bakhodet? 

Hvordan forebygge mot å grue seg for skolehverdagen?

Altfor ofte møter jeg elever som bruker mye av feriedagene på å grue seg til å gå tilbake på skolen. De elevene jeg møter mest for tiden, står i pågående 9A-saker eller har fått så store helsekonsekvenser av sine erfaringer at de er helt eller delvis hjemmeværende. Likevel merker jeg hvor lite som skal til for å skape positiv effekt og dermed påvirke graden av angst/ bekymring som får prege deres fridager. De elevene jeg nevner her, kjenner vi godt til og har god oversikt over, så... 

Har du tenkt på dette? Gjør du noe i slike tilfeller? Hvis ja, hva? Jeg har i løpet av de siste åtte årene som antimobbeentusiasten ennå ikke møtt noen som har etablert forebyggende vaner i slike situasjoner. Underlig.

Det forebyggende behovet gjelder jo ikke bare for elevene nevnt så langt, men også de vi ikke kjenner til.

Hvordan forebygge for elever en ikke VET gruer seg?

Dessverre, vet vi at uansett hvor mye vi opplever å ha vunnet et semester sosialt i en klasse, i den forstand at gruppen fungerer godt sammen, de er reale mot hverandre og - ikke minst, har utviklet en lojalitet seg imellom, vil det likevel alltid være noen som ikke opplever det slik. Det kan være elever som opplever erting/ krenkelser, mobbing eller utestengelse, for eksempel, men også elever som er ekstremsjenerte, har sosial angst, opplever skolen som utrygg av andre årsaker osv., som ennå ikke har sagt ifra til noen voksen. Hvordan kan en få plukket opp denne/disse eleven(e)?

Hva med en e-post eller e-melding til hjemmet? Det trenger ikke være omfattende eller mange spørsmål, men mer en enkel henvendelse med, f.eks. følgende ordlyd: 

Kan det gjøres så enkelt? Ja, jeg tror en kan det. Et minutt eller to vil det ta å forfatte noe slikt. Snakk om forebygging! Ja, kanskje mer enn det, nemlig brobygging mellom skole og hjem. Den profesjonelle part - du, tar kontakt med den private part - foreldre (og sjefen over alle sjefer for sine barn), og åpner døren for informasjonsflyt. Du vet, litt som helsesektoren gjør når det er vaktskifte. Er ikke det rimelig relevant for lærere også, ikke minst, for å fange opp den/ de elevene som en ikke vet gruer seg til skolehverdagen igjen?

Men en har jo alltids konferansetimen/ utviklingssamtalen til å spørre om slikt, tenker du kanskje? Klart, det, men de skjer vel ikke rett etter ferier? Kan en si "ja takk, begge deler"?

Okey, over til helheten.

Forebygging trengs også indirekte

Ingenting i skolen er så enkelt som kun én elev og én lærer. Heldigvis og dessverre. Når de to foregående områdene er nevnt, må vi ta med forebyggende arbeid for hele gjengen også - altså klassen og klassemiljøet. 

Kan en regne med at miljøer holder seg intakte når deltakerne ikke er sammen, er fra hverandre over tid og sånn “ute av syne, ute av sinn”-greie, som f.eks. ved ferier? Hvordan kan vi vite hvilke deler av klassemiljøet som fortsatt virker og ikke virker? Hvordan fange opp enkeltelevene og plukke opp tråden igjen i miljøet i klassen?

Klart, en kan gå rett på faglig og "same procedure" undervisningsmessig, samtidig som en ikke slipper taket i det sosiale. Klart, det også er forskjell på korte og lengre ferier. Det jeg skulle ønske, er at en setter seg ned og vurderer hva som faktisk fungerte før (særlig lange) ferier og så bygger videre på det. For egen del har det handlet om å velge undervisningsformer som fremmer de sosiale relasjonene som ønskes knyttet bedre sammen, absolutt oftest ting å justere og noen ganger ting å fjerne. Jeg snakker om dette i podkastepisoden her og har også laget en liten idéguide du kan laste ned.

Og så, det gøye :-)

Kan du tenke deg hvor positivt det hadde blitt oppfattet av foreldrene å bli spurt om hvordan deres barn har det på skolen av kontaktlærer? To minutters skriblerier, trykke på send og så vente på svar (som ruster deg bedre til å gå igang med eleven(e) og reetablere klassemiljøet igjen)? 

Jeg er helt sikker: Foreldrepoengene kommer til å strømme på! Jada, det er bare en tilleggsbonus, altså. Poenget er selvfølgelig å få tak i hvordan situasjonen er for klassen som helhet, men også i sine kjente og ukjente deler - enkeltmennesker!

Til slutt...

I dagens samfunn, er det liten tvil om at det er langt enklere å stenge døren for å yte mer, fordi en allerede kan oppleve å yte maks. Det gjelder skolefolk akkurat like mye som det gjelder foreldre. Begge har eller kan ha rett, men løsningen finner vi ikke vet å holde hardt på sine grenser. 

Det har fått gå altfor mange år, hvor skolefolk skyver årsaken til mobbing, vold, ufrivillig skolefravær osv. over på foreldre og foreldre som skyver årsaken over på skolen. Vel, det er slik at skal en få til den aller beste hverdagen for barna og de unge, så må begge parter - lærere, rektorer på lik linje med foreldre og foresatte, kanskje vurdere et mer fruktbart valg:

Det må ytes vårt aller beste, om vi skal makte møte den unge generasjon med stadig flere og ulike behov, som oftere ikke finner sin plass i dagens skole, som hvert år sier ifra om at de teller like mange som opplever mobbing, i tillegg til det økende antallet elever som påføres psykisk uhelse. 

Skal vi hjelpe dem, må vi våge å justere våre vaner, ikke være redde for å justere oss og jobbe mer med det sosiale i grupper, samt oppøve småtriks som gir positiv effekt for barna - kjappere, mer treffsikkert og i et langt bedre fellesskap skole-hjem! 

Opp med haken! Den siste gode idé - eller løsning, er ennå ikke ferdigtenkt, heldigvis :-)

Tema neste uke: Skammen må ut! #mobbesaker 

5 år med skolemiljøloven - Hvordan ligger vi an?

 Status i mobbesaker

Skolemiljøloven - Hvordan ligger vi an med arbeidet i kjølevannet av mobbing og mobbesaker?

Det har vært satset lenge. Du vet det. Jeg vet det. Nå, på slutten av det femte året, hvem vet om det funker? 

"Noen" vet jo. Det enkelte barn, selvfølgelig, men også dets foreldre i én sak på én skole med én rektor, én lærer, kanskje én assistent, én fra PPT, én fra Bup... Du skjønner tegningen.

Men...

Helt ærlig.

Hvem vet hvordan vi ligger an? Hvem kan svare på om skole- og klassemiljøene er bedre? Om det er mindre mobbing i skolen? Om saksbehandlingen fungerer bedre? Sånn oppsummert.

Ja, for det er jo superduperinteressant å vite!

Nei, ikke på papiret, for det som er skrevet er valgt og trenger slettes ikke speile realiteten. (Bare husk på de 40% av elevene som ikke sier ifra til voksne når de opplever mobbing, som forskning opererer med!)

Det er den samlede forståelsen fra de (altfor) mange enkeltsakene som er interessant når et system skal vurderes for så å kunne forbedres. Har vi "noen" sånne folk?

Som faktisk vet?

Nope. 

Zip. 

Nada. 

Det er kanskje her jeg burde ha snakket opp meg selv. Si at jeg har oversikten og den fulle forståelsen.

Overhodet ikke!

Men...

Jeg kan dele noen av erfaringene fra jobben som pedagogisk rådgiver i enkeltsaker og kompetanseutvikler, f.eks. gjennom kurset "Ta Tempen på Skolemiljø" de siste fem årene - på tvers av kommune- og fylkesgrenser, på ulike skoler med forskjellige enkeltpersoner og instanser involvert, der de alle har hver sine strategier.

Klar?

Antimobbeentusiasten konkluderer

Ingen omkjøring. Rett på:

"Skolemiljøloven og den nasjonale tiltaksplan gir ikke tiltenkt effekt.

Ingen bombe, dette!

For noen!

Spørsmålet er heller hva betyr det? 

Her er syv eksempler:

• Ennå er det en utfordring å akseptere at det er elevens opplevelse som avgjør om det er snakk om mobbing og dermed registrering av mobbesak. 

• At det ikke aksepteres, betyr ofte at det ikke på noe tidspunkt i mobbesaken gis en unnskyldning eller at det hvite flagget heises overfor eleven eller foreldrene for at krenkelser og vold har fått lov til å pågå på egen skole eller i eget klasserom "gjentatte ganger" og "over tid", som jo ligger i definisjonen mobbing.

• Ennå mangler gode ferdigheter i det å gjennomføre undersøkelsesdelen, som inkluderer observasjon og samtaler, datainnsamling, analyse og diskutere tiltaksforslag. 

• Ennå er det mange som ikke har fått helt taket på aktivitetsplanen, herunder hva som skal med (som et minimum) eller hva det er lurt å ta med. 

• Det viser seg også utfordrende å bruke dokumentet aktivt, altså som et dynamisk - og felles, arbeidsdokument.

• Ennå forholder skolen seg til foreldre kun som informasjonsmottakere i mobbesaker og opplever foreldre som "vanskelige" når de stiller spørsmål eller sier nei til skolens forslag. Det er bare det at foreldre har sjefsrollen for sine barn i kjølevannet av mobbing, fordi det da dreier seg om så mye mer enn læring og utvikling. 

• Der skolen opplever motstand, reageres det ofte med en overrepresentasjon av offentlige ansatte i sakene/ møtene. Nasjonale instrukser/ veiledere, om at skolen skal ha "god intensjon" og påse at den asymmetriske maktfordelingen skole-hjem reduseres, har altså fortsatt potensiale for forbedring.

• Fortsatt har skolen liten eller ingen hast i mobbesaker eller behov for å justere egen praksis, sånn egentlig. Den faktisk ansvarlige for oppfyllelsen av opplæringsloven, er kommunen, noe som blir synlig idet saker prøves for domstolen.  

• Lærere degraderes fortsatt i ansvarsgruppemøtene og når tiltak besluttes, men forventes så absolutt "bare" å fikse opp - fortsatt uten skjermet tid til gjenopprettingsarbeidet i klasse og med enkeltelev(er), ei heller støtte satt i system, ettervernsfokus osv. osv. 

• Og - bare for å ha sagt det, har jeg ennå ikke truffet på en skole eller en mobbesak der eleven får bli stående i fokus gjennom hele saken og gis en (verdig) avslutning når mobbesaker endelig lukkes. 

Det er altså litt av hvert å tusle med fremover, folkens. 

Tine

_____________________________________

For mer lesestoff, kan kanskje "Bagatelliseringens effekt" og/ eller "Åtte småjusteringer i mobbesaker" være noe. Bare klikk på bildene. 

Nytt år, ny mulighet!

 

LÆRERE OG FORELDRE

Så, hvordan står det til med utfordringene i mobbesaker? 

Hadde det ikke vært kjekt å kunne spørre noen når en lurer på noe i arbeidet mot mobbing og mobbesaker/ skolemiljøsaker? Vel, det har du nå muligheten til:

Torsdag kl. 19 er det lærerhverdagen og utfordringer i skolemiljøsaker som tematiseres på direkten. Her kan du både få tips, velge å stille spørsmål eller egne erfaringer fra praksis. 

Fredag kl. 18 er det foreldrenes tur. Også her er det utfordringer i mobbesaker som tematiseres, men da tilpasset typiske foreldreutfordringer i møter med offentlige instanser. Tips deles, en kan stille spørsmål eller velge å lytte til andres erfaringsdelinger. 

Jada, jeg vet...

Det er nytt år og nytt semester. Likevel er det koronasituasjonen som tar mye av fokuset og tiden. Full forståelse for det, altså. Virkelig! Det er bare det at elevenes behov, sakene og arbeidet ikke stopper opp av den grunn! 

Blir du med?

Det skjer på Clubhouse:

LÆRERE, KLIKK HER                                                FORELDRE, KLIKK HER

Undervisningsinspirasjon?

Midt oppi mobbesaker og antimobbearbeidet, har det tikket inn overraskende mange forespørsler fra ukjente lærere. De har ikke vært på jakt etter tips og råd tilknyttet skolemiljøsaker, men heller undervisningsinspirasjon. Så utrolig gøy! Kanskje kan noen av forslagene få frem dine knakende gode ideer også, som antakeligvis akkurat nå befinner seg gjemt under et hav av rettebunker, et sted på PC'en eller langt bak i hukommelsen?

Okey, før du leser forslagene nedenfor, kan være kjekt å ha i bakhodet at det har vært svært ulike utgangspunkt hos lærerne som har tatt kontakt. Det de virker å ha til felles, er at akkurat nå fungerer det ikke helt i undervisningssituasjonen. Noen har vært helt på felgen, noen usikre, noen nye og noen med ulik grad av utfordrende klassemiljø osv. Fagene og trinnene de underviser i er veldig sprikende, noe som speiler seg i type forslag.

Hva betyr det? Kan de samme ideene funke likevel? Klart, de kan! På samme måte, kan det godt hende at noen/flere av ideene ikke egner seg til akkurat for din gruppe, på ditt trinn, i ditt fag eller på den måten det foreslås, men det er heller ikke tanken bak. Poenget er å fritte til din didaktiske fantasi eller til en idé/ et opplegg du allerede har liggende.

Utgangspunkt er tatt i to typiske oppgavetyper - "spørsmål og svar"-oppgaver og diskusjonsoppgaver, som begge er enkle å tilpasse andre type oppgaver.

Klar?

Her er det jo et hav av muligheter, men hva med;

• å lage en rebus

• at elevene lager et kryssord

• som en presentasjon, f.eks. en tale, sang, et nynorskdikt eller gis en forhåndsbestemt sinnsstemning/rolle (stum 18-åring, blid 90-åring, sur tenåring, dritlei 6-åring etc.)

• som en aktivitet, f.eks. et radioprogram (der medelevene sitter med ryggen til tavlen) eller et orienteringsløp med oppgaveposter i gangene og/eller utendørs (hvis poster gjerne er å finne hos gymlærer)

• digitalt, f.eks. ved at en oppgave skal besvares gjennom bruk av leker ute i naturen og tas en bildeserie av (på f.eks. fire bilder) og gis en passende tittel

• at elevene gis svaret, men skal lage spørsmål

Det enkleste å gjøre, er å variere elevenes situasjon, herunder

• å sitte på pultene

• å diskutere under pultene

• å rulle ut en gråpapirrull på diagonalen i klasserommet og la diskusjonen foregå skriftlig (f.eks. liggende på magen), der elevene kommenterer og argumenterer på hverandres ytringer

• gå og diskutere/ løse et komplisert tema/problem/argument etc. i gangene eller utendørs

• løse en oppgaverekke to og to, så sammenligne svarene med en annen gruppe for så å dele klassen i to og diskutere konklusjonene internt og til slutt på tvers av rommet 

Noen markedsfører "en frukt om dagen...", men det er da minst like viktig med "en god latter i undervisningstimen..."? Høres det svulmende ut, var det ikke meningen, men heller å inspirere til en semesteravslutning med noen latterfylte og gledelige øyeblikk i undervisningssituasjonen, og - ikke minst, å gå ut i ferie med den gode magefølelsen som er så deilig! 

God innspurt!

Hvilken kundeopplevelse gis foreldre i skolemiljøsaker?

Å sammenligne skolen med selgere, kan synes som et overtramp for en hel yrkesgruppe, meg selv inkludert. Kan det likevel ha noe for seg i arbeidet mot mobbing og i skolemiljøsaker. Ja, mer enn strategiene benyttet så langt?

I fortsettelsen av ukens argumentasjon for hvorfor en slik sammenligning kan være mer tidsriktig - hør podkastepisoden her, har jeg blitt spurt om å konkretisere hva jeg tenker på. Du vil bli overrasket over hvor små justeringer det er snakk om, men også hvor stor effekt de kan få for samarbeidet, tidsbruken og forholdet skole-hjem.

Forholdet skole-hjem

Kort oppsummert, tar podkastepisoden utgangspunkt i endringsbehovet som så mange kjenner på i saksbehandlingen i skolemiljøsaker. Fremfor å fortsette langs "same procedure as every year, James", spør jeg hva som ønskes endret, hvordan en ønsker å ha det og hva du kan gjøre - uavhengig av om "du" er rektor, lærer eller forelder. Videre, utfordres dagens møtekultur og holdningen generelt til foreldre. Det er i denne sammenheng at sammenligningen med selgerbransjen har en funksjon. 

Skolen er jo ikke helt som andre bransjer, selv om det kan være likhetstrekk på ulike områder. Kanskje kan en si at gjennom "avtalen" mellom staten og foreldre, blir forholdet skole-hjem tydeligere? Dette avtaleforholdet ser ut til å ha gått litt i glemmeboken, men det er viktig. Avtalen er faktisk en transaksjon: Foreldre "kjøper" tjenesten opplæring og "betaler" i form av sin plikt til å sende sine håpefulle til skolen i x antall år. Som ved ethvert annet kjøp foreldre gjør, vil det knyttes forventninger til kvaliteten på "varen" (opplæringen) og særlig re. ivaretakelsen av sine barn. Det er i en slik tankegang, at jeg tenker vi kan snakke om et kundeforhold mellom foreldre og skolen, der foreldre er kunden og skolen er selger (og ikke avtalepart, for det er staten). Forholdet aktualiserer også begrepet "kundeopplevelse", tenker jeg. 

Foreldres kundeopplevelse?

Fremfor å ty til strategier som distanserer skolen fra hjemmet når det stormer - at foreldre er støy, vanskelige eller "om de bare hadde...", vil det å skape gode kundeopplevelser i f.eks. saksbehandlingen i kjølevannet av at mobbing, trolig være langt mer fruktbart for alle parter. Ja, det er uvant å tenke slik, men heng med litt til. 

En selgers læresetning er, som du vet, "kunden har alltid rett" (også når det ikke er tilfellet).  Kundeopplevelser er knyttet til grad av service, produktkvalitet og soliditet, som vurderes av kunden, ikke selger. Også foreldre kan sees på med slike briller. Foreldre er privatpersoner - skolens kunder. Som kunde, vil det være forunderlig om ikke foreldre reagerer når kjøpet, servicen osv. ikke holder mål. Vi snakker jo om den største verdien foreldre har - barnet. 

Kunder klager, kunder sier ifra, men det er ikke mange krav en kan stille til kunden. Forventningene til selger, derimot, er å takle alt som måtte komme dens vei og kanskje til og med yte ekstra service for å kompensere og blidgjøre kunden. Jeg er klar over at en slik tankegang virker fremmed å skulle trekke inn i skolemiljøsaker, men hva om den ikke rokke ved skolens - og ditt, virke? Heller tvert imot, hva om det åpner for bedre samarbeidsklima og fremdrift i saken?

Klar for konkretisering? Here goes: 

Tips

Her er åtte tips du kan vurdere:

• En henvendelse om mulig mobbing fra foreldre, er kanskje ikke verre enn at en del av skolemiljøet trenger oppmerksomhet? Hvordan du møter foreldrene, er kanskje både i tråd med hvordan du selv ville ha ønsket å bli møtt og kravet som stilles i situasjonen, nemlig å forsikre foreldrene om at bekymringen vil bli tatt tak i umiddelbart?

• Å lytte - og lytte godt, til det foreldre forteller, vil avdekke hvilke justeringer som trengs. Selv ved uenighet mellom skolen og foreldre, vil jo effekten tiltak har på eleven alltid være den viktigste ledesnor. Et tips her, er å se temaer foreldre stadig gjentar i møter, som tegn på at foreldrene bare trenger en bedre forsikring enn de er gitt på at skolen fanger opp og tar tak i akkurat det temaet/ området. Et annet tips, er å se skillet mellom lærers opplevelse og foreldrenes fortelling som en mulig situasjon der eleven ikke er helt trygg på de voksne i skolen akkurat nå og at relasjonen mellom dem trenger en gjenoppfrisking. 

• Å få utdelt dokumenter i møter og ta beslutninger på strak arm, er det vel få av oss som er glad i eller gjør at vi presterer på vårt beste? Hvis det ikke allerede er en rutine, anbefales å ta med utkastet til aktivitetsplan som vedlegg i innkallingen til møter. En kan enkelt operere med anonymiserte aktivitetsplaner og et vedlegg i e-post krever kun et par tastetrykk. Effekten? Å gi foreldre opplevelsen av å være del/ part i saken og - i samme slengen, bedre fremdriften
  = en vinn-vinn situasjon for alle.

• Nei, det kan ikke stilles krav til foreldre, ei heller oppfordres til solidarisk støtte til skolen i gjenopprettingsprosessen før skolen selv viser tilsvarende solidaritet i retur. Når det er sagt, å oppleve at skolen er solidarisk, trenger ikke kreve mer enn at foreldre opplever et faktisk samarbeid, ser bedringstegn hos barnet sitt og erfarer en redelighet i saksbehandlingen. Kremt, du vet at det betyr at skolens trusselkort er (mer enn) modne for å havne i arkivskuff 13? 

• Hold tempoet oppe. Tiden er viktig, både for elevens (helse)konsekvenser og for sakens kompleksitet. Har skolen allerede en mal/ standard for fremdrift, kan den jo deles med foreldre, slik at de henger med på hva som skjer sånn cirka når. PS! Her er det altså tid å spare bare med en mal!

• Vær ærlig i dokumentasjonen. Det er ingenting å tjene på å sette foreldre eller eleven i dårlig lys. Mobbing rammer jo mer eller mindre tilfeldig i miljøer som åpner for det, og når det skjer i skolehverdagen, er det vel skolen som må feie for egen dør og ikke foreldrenes? 

• Melder eleven eller foreldre inn skolemiljøsaken og skolens arbeid til statsforvalter, er det kanskje ikke verre enn at de opplever at skolens hjelp ikke kommer raskt eller godt nok? Så enkelt.

• Til slutt, når skolemiljøsaker avsluttes, hvilke ordninger har skolen for det? Hva skjer for eleven? 

I et samfunn anno 2021, er det liten tvil om at forventningene til skolen er altfor høy på så mange områder. Tanken bak disse tipsene, er å få til en utvikling (og bedring) enkelt. Her skjer det ved et lite perspektivskifte og småjusteringer, som igjen kan spare tid og gjøre utfordringene mellom skole-hjem langt enklere å forholde seg til for deg. 

Tvi-tvi i det å skape gode foreldreopplevelser i møte med skolen - og deg!

Tine

Klar for flere tips (som også kan utfordre), anbefales lydopptak, aktivitetsplanen og A-plan 2.0. 

Skoleåret 2021-22: Ikke på hæla, men frampå!

Denne uken har jeg fått meg en skikkelig på tryne. Du så kanskje lappen jeg skrev og la ut? Ja, den om foreldre og lærere i sosiale medier for tiden? At de gruer seg til skolestart for hverandre? Hvor gale-Matthias er ikke det? Og jeg, som hadde tenkt å fortelle om læreren og det som skjer akkurat på denne tiden - spenningen som vokser, nysgjerrigheten, fagnerden som våkner til liv osv., men dette er det viktig å ta tak i. Voksne som gruer seg for hverandre, bærer ikke bud om en velfungerende mobbevakt. Kan vi kan snakke om begge deler – både hvordan ta tak og komme videre? Klart, vi kan!

(Du kan høre podkastepisoden her)

 

Inngangen til august er en fantastisk tid på året, i hvertfall i min "bok". Jeg kjenner det på magen. Ja, for selv om jeg ikke lenger står i klasserommet, er det som om kroppen fortsatt har skolerytmen inne. Det er tiden overskuddet begynner å melde seg, tankene trekkes stadig oftere mot ideer til opplegg og innhold. "Åh, dette kan bli et kult opplegg", sier jeg litt for ofte. Og SOM jeg tenker på elevene, hvem de er, hvordan møte dem bedre, fange dem og sørge for en reise de aldri glemmer. Ja, mer som dette.

Og denne "alle muligheter er åpne"-følelsen har jeg tatt med meg videre, til arbeidet mot mobbing - i det å finne enkle løsninger på en situasjon som kan virke så komplisert. Ja, tro det eller ei, jeg er faktisk akkurat like motivert, akkurat like gira på å gå på et nytt skoleår! Klart, mobbesaker kan løses bedre!

MEN så en morgen denne uken, sitter jeg og skroller i sosiale medier, og DER, folkens, er det jeg leser helt uvirkelig. Jeg leser:

Jeg er lærer… Allerede etter sommerferien startet begynte jeg å grue meg til høsten og et nytt skoleår. Jeg gruer meg for å ikke strekke til. Jeg har nye fag som skal utvikles, det er mange nye krav i forhold til ny læreplan, det er alt for liten tid til undervisningsplanlegging i skolehverdagen og frykter igjen sene kvelder og en sliten kropp, det er "angsten" for klager fra elever og foreldre og rektor.

En relativt nyutdannet lærer, men likevel. Hakeslepp! Og ikke bare det, men følelsene som kommer til uttrykk hos denne enkeltlæreren, OG de mange som kommenterte mye av det samme! Hvis du kjenner meg, vet du at jeg tenkte: "Det er ikke mulig!!", men det er det altså. Lærerhjertet mitt blør! Ingen trygghet, positiv selvfølelse eller opplevelse av tilstrekkelighet er å spore her. Hvordan har vi kommet dit?

Hva gjør at lærere kan grue seg til å by på sin fagkunnskap, være kreativ i oppleggsløsningene og i det å skape knallgode klassemiljø? 

Det er sikkert mange ting å peke på, men glemmer vi litt hva som er viktigst i lærerrollen når en ny lærer kan føle det slik? Ja, for det er så lett å hive ting som ønskes forbedres over på skolen og dermed lærerne. Kanskje har en presset på for mye, slik at det superduperkule ved jobben drukner litt i en jobbhverdag som kan oppleves overveldende? Hvordan og – ikke minst, HVEM skal heise disse lærerne opp igjen – og det før skolestart? Vi må ha lærerne klare for de 30’ish ulike behov og utfordringer det innebærer, kjempegira og med overskudd til å serve elevene, ikke bakpå og overkjørt!

Hvordan kan jeg bidra? Her er noen anbefalinger og ideer:

• Til politikere og strateger i utdanningssektoren:

1. Vi har prøvd antimobbeprogrammer, lovreguleringer, aksjonsplaner av ulike slag, ombud, utvidelser av klageorganer, kompetanseutvikling osv. osv., - og det har vi gjort i over 40 år! Kanskje må vi innrømme at det har vært gjort uten helt å forstå de ulike parters behov, hva som kreves av hver enkelt eller ferdighetene som må ligge til grunn for å skape kvalitet, uten å se effekten og konsekvensene av tiltaksplanen mot mobbing - for den enkelte rektor og den enkelte lærer, og, ikke minst, for innbyggerne, altså foreldrene og særlig det enkelte barn! Kan skoleåret 2021-22 være året hvor det gjøres en ekstra innsats for å hjelpe partene på områder utenfor skolens ekspertområder, som i mobbesaker, ved funksjonsvariasjoner, skolevegring osv., som jeg snakket om i podkasten forrige uke? Og så:
• Finn ut hva som går under radaren i mobbesaker. 
• Hent inn folk som faktisk har erfaring med mekanismene i sving mellom voksne i enkeltsaker – flere enkeltsaker på ulike steder i landet. 
• Skaff tilveie registre som fanger opp tiden som går med i slike saker og utviklingen for barnet. Først da kan strategier for videreutvikling bli treffsikre. 
• Og valget av straff? Vel, med forståelse hadde det vel hett obligatorisk kompetanseutvikling? Just saying.     

• Til skoleeiere:

• Bygg tiltaksbank med tiltakene som faktisk settes ut i praksis!
• Bruk anledningene du har til å la skoleansatte få øve på ferdigheter de trenger på de utenomfaglige områder, men også til å inspirere gjennom å gi enkle og konkrete tips til grep skoleansatte kan ta når situasjoner oppstår - og tilby støtte. 
• Lytt – og lytt godt, til innbyggernes stemmer. Jeg tenker særlig på stemmene som ikke kommer frem på papiret, altså barnas og deres foreldres stemmer. Deres opplevelser gir deg nemlig svar på hvordan antimobbesystemet fungerer i praksis i ditt område. Kanskje du kan vurdere forslagene jeg fremmer i podkasten om aktivitetsplanen - A-plan og A-plan 2.0, og utvide planen til å inkludere foreldrenes og helsestemmene også?

• Til lærere som gruer seg til skolestart, og andre som trenger det:

Det er ingen vits i å gå rundt grøten. Finn gløden for jobben igjen! Bare det, for det du brenner for er også det som gjør akkurat deg til den trygge og solide læreren dine elever trenger! Her er noen ideer til hva du kan prøve:

• Hva om du fremprovoserer gløden din tilbake, for eksempel ved å bestemme deg for å gjøre noe helt nytt ved skolestart – et nytt opplegg første skoledag, f.eks. som bryter eksisterende sosiale gruppehierarkier og skaper grobunn for å bygge et nytt? Det vil sette i gang kreativiteten, få deg til å dykke ned i idébanken din, tenker jeg. 
• Kanskje kan du også gi elevene en «gave», dette skoleåret, som bevisstgjør elevene selv på den reisen de er på gjennom et skoleår eller de årene du skal ha klassen? Et brev til seg selv, kanskje?
• Er det et særlig tøft faglig år, kan du kanskje også gjøre de nærmeste rundt eleven oppmerksom på hva året innebærer og hvordan de rundt kan hjelpe?
• Det kan også være en idé, et opplegg eller et faglig tema du har lekt med i tankene lenge, men som det aldri har blitt tid eller anledning til å lage ferdig. Kan du lage det nå?
• Hva gjør og sier du selv til elever som mister sin glød, motivasjon, læringsglede osv.? Kan det du sier være midt i blinken å bruke på deg selv? 

Nei, gløden fikser ikke alt, men jammen hjelper den på! Du finner eksempel på mitt opplegg første skoledag i denne bloggposten. 

Okey, med alt det nye – fagfornyelsen, pandemirestriksjoner og -endringer, oppå den allerede overlessede jobbhverdag, hva om du gir deg selv ett mål for skoleåret? Kun ett. 

Hva om skoleåret 2021-22 er året du bestemmer deg for at uansett antall nye og eksisterende oppgaver, så skal det i hvert fall ikke stå på klassemiljøet? 

En kommer nemlig langt, både som lærer og elev, i et godt miljø! Det er ikke noe nytt. Du vet det også. Ikke minst, er det "smittsomt" og løser floker enklere. Kanskje trenger en ikke ha flere mål for å skape de klasserom du trives i, elevene blomstrer i og der det meste faller på plass? Klart, det er mange flere oppgaver å løse, men kanskje verdt å vurdere likevel? Fra meg til deg:

You fix! 

Og min plan? Jeg skal være kick-ass god på å gi støtte og drahjelp til alle voksne i arbeidet mot mobbing og mobbesaker. Det inkluderer deg også, om du skulle trenge det :-) 

Tine